Joacim Lund: Derfor er soya mye brukt. Vanvittig mye, faktisk.
åKommentar Joacim Lund I helgen samlet ungdomspolitikere og ideelle organisasjoner seg utenfor Stortinget for å demonstrere mot det høye forbruket av importert soya i dyre- og fiskefôr her til lands. Det kan selvsagt tenkes at noen der inne kikket ut på dem gjennom gardinene. I så fall antagelig uten å forstå hverken hva som er problemet, eller hva som kan gjøres fra politisk hold for å løse det.
Billig og bra
Soya er fantastisk. Bønnene er proppfulle av proteiner, og blandet i fôr til fisk eller dyr gir soyaproteinkonsentrat god vekst, helse og produktkvalitet. På toppen av det hele er det billig, noe som selvsagt er velkomment i en presset bondeøkonomi. Derfor er soya mye brukt. Vanvittig mye brukt, faktisk.
Ifølge Felleskjøpet går det med rundt 1 million tonn soya til fôr til fisk og husdyr i Norge hvert år. Jeg antar at en Ford Focus med sine 1365 kilo er en noenlunde gjennomsnittlig bil. Det betyr at importert soya tilsvarende 732.000 biler går til fôr i Norge hvert år.
Da er det ikke likegyldig hvor soyaen kommer fra.
En redselsfull historie
Det aller meste av soyaen som ender i norske dyr og fisk, kommer fra området Mato Grosso i Brasil. Bare soyaen som går til Norge krever et areal på størrelse med Vestfold. For å få plass til disse dyrkingsarealene er det blitt hugget ned kolossale regnskogarealer i Amazonas. Det har gitt monokulturer, redusert biologisk mangfold, ubegripelig store utslipp av gasser som tidligere var bundet i skogbunnen, fortrengning av urfolk og konflikter om landområder, bare for å nevne noe.
Mye er blitt bedre i Mato Grosso de siste årene. Soyaen som kommer til Norge, er i alle fall forsøksvis noenlunde baerekraftig. Men det hersker likevel ingen reell uenighet om at den store soyaimporten er problematisk, også fordi den går hardt ut over matsikkerheten.
I sommer opplevde Norge tørke. Det gikk ut over avlingene, og plutselig ble det synlig hvor sårbart det norske matsystemet er. Norge er helt avhengig av import. Det må utvikles lokale fôrressurser.
Med den kunnskapen i bakhodet kan politikerne bak gardinene heller stille seg følgende spørsmål: Hvordan kan vi redusere soyaforbruket i Norge?
Oppdrettsnaeringens hodepine kan bli et nytt, norsk industrieventyr. Kanskje vil barna våre svare noe annet enn oss på spørsmålet i tittelen: Klart jeg spiser laks, og selvsagt vet jeg hva den er laget av: norsk skog.
Fisk er verstingen
En urovekkende detalj ved soyaforbruket er at hele 80 prosent av importen går til fisk. De resterende 20 prosentene er fordelt mellom storfe, sau, svin og kylling. Fiskefôret inneholder også den høyeste andelen soya.
Skiftende regjeringer har hatt vekstambisjoner for oppdrettsnaeringen. Senest i fjor mente davaerende fiskeriminister Per Sandberg (Frp) at en femdobling av verdiskapingen i naeringen innen 2050 nok er litt beskjedent. En femdobling av soyaimporten ville vaert en katastrofe.
De fleste ønsker at bransjen skal lykkes i å vokse og skape arbeidsplasser og verdier til fellesskapets beste. Men de fire selskapene som dominerer markedet for fiskefôr i Norge, Skretting, Ewos, BioMar og Marine Harvest, har ifølge en rapport fra Regnskogfondet og Framtiden i våre hender ingen ambisjoner om å redusere forbruket av soya.
Med andre ord: En overgang til lokale fôrressurser kommer ikke til å skje av seg selv, her trengs det politisk handlekraft.
Mirakelet på Ås
Det er utenkelig å erstatte all importert soya med lokale proteiner, i alle fall på kort sikt. Den gode nyheten er at det er fullt mulig å redusere importen, både på kort og lang sikt.
Vi har mye av mangt her i Norge. Traer, for eksempel. Eller tang og tare. Eller gress. Ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås er det blitt utviklet enzymer som kan bryte ned trevirke til cellulose og videre til sukker. Ved å dyrke gjaer på det kan det bli en fullverdig proteinkilde, faktisk bedre enn soya, ifølge Margareth Øverland, professor ved fakultet for biovitenskap. En lignende prosess kan brukes på tare.
De kortsiktige tiltakene handler om å utnytte eksisterende fôrressurser som raps, bønner, erter og gress. Det er mulig å dyrke mye mer av det, og det finnes allerede teknologi som kan øke naeringsverdien. Men for å kunne fase ut importert soya til fordel for norskprodusert fôr, kreves det politisk vilje – og kanskje til og med mot.
Kapital og reguleringer
Ett politisk tiltak kan vaere å stille med risikokapital til aktører som vil kommersialisere forskningen og produsere baerekraftig norsk fôr. Et annet tiltak kan vaere å pålegge fôrprodusentene å blande inn en gitt prosentandel protein fra norske råvarer. Det vil kunne få fart på omsetningen.
Norge er ikke det eneste landet i verden som leter etter baerekraftig fôr. Dette kan bli et nytt, norsk eksporteventyr. Og kanskje vil barna våre svare noe annet enn oss på spørsmålet i tittelen:
Klart jeg spiser laks, og selvsagt vet jeg hva den er laget av: norsk skog.