Først må han slutte å ødelegge for seg selv

Man kan lure på om Tom Tvedt ikke forstår spillet på bakrommet.

enkelt i en så kompleks og utadrettet virksomhet som Norges idrettsforbund.

Flere kan tenkes å overta. Mange påpeker at det norsk idrett trenger nå, er en ung kvinne, og navn som Hege Ingebrigtsen og Anne Berit Figenschou dukker opp. Marit Wiig vil alltid vaere en kandidat.

Fengende duell

Mest prat er det likevel rundt Sven Mollekleiv, egenlansert kandidat og en motsatt type av Tvedt. Mange ønsker seg den duellen.

Mollekleiv – uredd, klar, alltid klar til å trekke, noen ganger så fort at det ikke er tydelig at han har tenkt seg om.

Tvedt – resonnerende, grundig, politisk avveiende, nølende over grensen til irriterende.

Norges idrettsforbund er ingen kiosk der beslutninger tas ved disken. Der snakker man sammen, på kontorer, på hotellrom og i telefonen, der prøver hver enkelt å finne ut hva som lønner seg for eget forbund og for seg selv, det er alltid et spill å delta i. Der er politisk teft gjerne viktigere enn kunnskaper og operative ferdigheter.

Vanskelig å forstå

Da vil de som ønsker at Tvedt gir seg nå, gjerne svare at det nettopp er teft han mangler.

Hadde han skjønt mer, hadde han ikke latt åpenhetsdebatten som han hadde arvet fra forgjengeren, få ødelegge det første året av hans presidenttid.

Det var plagsomme måneder der presidenten lot seg drive rundt, bare fordi han ikke klarte å svare enkelt på enkle journalistiske spørsmål. Hva bruker NIF pengene på?

Tvedt var opptatt av prosess og formaliteter, til han til slutt var så trengt inne i kroken at det ikke var mulig å vri seg unna lenger.

Det var tilstander. Kvitteringene måtte på bordet likevel. Og det viste seg at Norges idrettsforbund hadde sløst så ellevilt med pengene – under London-OL og Sotsji-OL, og på PR-folkene i First House – at det var til å rødme av.

Dette prøvde Tom Tvedt å gjemme bak formaliteter, og dette blir det viktigste angrepspunktet for dem som vil ha ham bort.