Lite leken monsterfilm
Marvel-universet er et av de mest slitesterke varemerkene innen superhelt-tegneserier, og mange av figurene derfra har krysset over til filmduken med stor suksess. Derfor er det ikke uten forventninger man setter seg ned i kinosalen for enda en filmatisering, og denne gang med en av Marvels større helter – eller antihelter, avhengig av øynene som ser.
Det er 30 år siden Venom gjorde sin entré i Spiderman, og siden den gang har de kjempet både side om side og mot hverandre.
Vår alles Spiderman får ikke muligheten til å ta opp kampen med sin erkefiende, slik han gjorde i Spiderman 3, av rettighetsmessige årsaker. Venom får til gjengjeld mulighet til å spinne på sitt eget univers.
Symbiotene tar over
Det begynner ikke akkurat med noe Big Bang. Vi møter Eddie Brock (Tom Hardy, Peaky Blinders etc.), en journalist med et hjerte som banker for samfunnets svake. Slikt pleier å straffe seg i denne typen film.
Etter at Eddie mot alle råd fra redaktøren har kjørt revolverintervju med den søkkrike slemmingen Carlton Drake (Riz Ahmed), går livet hans brattere nedover enn gatene i San Francisco, der filmen utspiller seg. Han mister jobben i avisen og forloveden Anne (Michelle Williams) gjør det slutt.
Det blir enda verre etter at han har brutt seg inn i det superhemmelige laboratoriet til Drake og oppdager lyssky eksperimenter verre enn man noensinne kunne forestilt seg: Hjemløse blir infisert av utenomjordinger – symbioter – som tar over kroppen deres.
Dermed må det ende slik det gjorde med Bruce Banner/Hulk og Peter Parker/Spiderman: Eddie blir vertskropp for symbioten Venom. På plussiden får Eddie overmenneskelige krefter. Minuset er at symbiotene også er noen glupskinger – de spiser opp vertene innenfra, så her står hele planetens skjebne på spill.
Heldigvis for menneskeheten har de tilsynelatende uovervinnelige symbiotene to svake punkter – men de avslører vi ikke her.
Klisjébingo
Det er altså duket for en saftig dose Dr. Jekyll og Mr. Hyde-film der monstrene og slåsskampene er på steroider. Hardy har kanskje ikke den timingen eller glimtet i øyet som trengs i en film av denne typen, men er bedre enn Topher Grace, som spilte Venom i Spiderman 3.
Det Hardy har er en sluggeraktig sjarm som kommer best til sin rett i actionsekvensene, der han rugger rundt som en lettvekter-utgave av Bruce Willis.
Slå deg løs, mann!
Kjemien mellom Eddie og Anne er heller ikke helt til stede, og det er først et stykke ut i handlingen at de slipper ned skuldrene og
lar seg rive med i strømmen av slåsskamper og eksplosjoner.
Som Marvel-film er Venom litt under middels, og jeg hadde aerlig talt ventet meg mer: Når man først gir seg i kast med et tegneserieunivers, skal man kunne slå seg løs og vaere langt mer leken enn man er her.
Det er flere hentydninger til Venom-tegneserien og Marveluniverset for fansen med høy nerdefaktor. Men siden det er et edderkoppnett av rettigheter til Marvel-figurene, har man måttet endre opprinnelseshistorien i overgangen fra tegneserie til film. Det har ikke skjedd uten at det kladder. Regissør Ruben Fleischer er kjent for filmene Zombieland og Gangster Squad. Han er inspirert av filmskapere som John Carpenter og David Carpenter, og visse scener minner om alt fra Blade Runner og En amerikansk varulv i London til Men in Black.
Vaer så god, neste
Regissøren gjør for så vidt en grei jobb, men det gååår sååå treeegt i starten. Det er mange transportetapper, heldigvis blir det bøttevis med action og kjappe onelinere som kaller på smilet til slutt. Da har nesten halve filmen gått. Venom er årets syvende superheltfilm, og slår dermed fjorårets tilbud. Ser vi på hvor mye superheltene spiller inn og hvilken trofast fanskare Marvel-universet har, blir det neppe noen bråstopp i produksjonen fremover. Så får vi håpe at Venom blir et par hakk giftigere i neste omgang.
Hvis du venter til etter at rulletekstene er ferdige, får du med deg et frempek som tyder på at det er mer dynamitt i vente. Da med en enda mer formidabel motstander. Hvis vi er heldige.