Derfor er City litt bedre enn Liverpool
En litt bedre midtbane og et Liverpool-angrep som ikke er på forrige sesongs nivå, gir Manchester City en fordel.
De to lagene topper tabellen med 19 poeng hver etter syv ligakamper. Møtet på Anfield er sesongens første mellom de to største gullfavorittene i den engelske ligaen.
Her er lagenes styrker og svakheter:
Keeper
Alisson Becker har gjort at Liverpool nå har en matchvinner, ikke en mulig matchtaper, i mål. Brasilianeren er tilnaermet komplett som målvakt. Han har reflekser og reaksjoner nok til å vaere eminent skuddstopper.
Han har rekkevidden og motet til å vaere dyktig i feltarbeid, noe som har gjort laget langt mindre sårbart på dødballer og innlegg, og han leser spillet godt. Eneste lille minus er at han en sjelden gang kan overvurdere seg selv med bena. Det kostet et baklengs mot Leicester. Mye tyder på at han har laert nå.
Citys Ederson Moraes har mange av de samme egenskapene. Dessuten er han en veldig dyktig igangsetter, noe som er helt avgjørende i måten de lyseblå ønsker å bygge opp angrepene på. Tryggheten med bena og hendene gjør at han starter mange angrep ved å passere motstandere som våger å presse høyt i banen.
Dette er to av verdens beste keepere, fortsatt i såpass ung alder at de kan bli enda bedre. Liverpool: 9
Manchester City: 9
Forsvar
Liverpool har stort sett en backfirer med de samme spillere, så lenge de har vaert skadefri. Logikken i det er klar, de vil opptre som en samkjørt enhet. Virgil van Dijk kom inn ved nyttår og løftet hele leddet med sin fysikk, fart og duellstyrke. Joe Gomez er etter hvert en stødig makker, og ikke minst har også han såpass god fart at de tåler å presse høyt uten at det er dristig.
Backene er et bevis på at Jürgen Klopp også er flink til å videreutvikle spillere. Enkelte mente det var risiko å satse på lite meritterte Trent Alexander-Arnold og Andy Robertson. De har kvittert med å bidra mye, spesielt fremover på banen, men de er blitt stadig bedre også defensivt, både i posisjonsspill og duellspill ved innlegg. Svakhetene er at Gomez enkelte ganger ikke oppdager potensiell fare i tide, og mot Napoli ble saerlig Alexander-Arnold satt under press med ball, og han gjorde enkle feil.
Der Liverpool har brukt stort sett de samme, har Pep Guardiola byttet en del i bakre ledd. Noe har vaert nødvendig på grunn av skader, andre ganger trolig for å matche flere i en veldig stor og jevn tropp. Det gir noen spørsmål.
Det viktigste er hva som er den sterkeste oppstillingen, hvem som passer best sammen med hvem. Svarene er ikke gitt, men et midtforsvar med John Stones og en skadefri Vincent Kompany holder høyt nivå. Det samme gjør Nicolás Otamendi, mens Ay- meric Laporte tidvis har spilt på venstrebacken etter at Benjamin Mendy ble skadet. Det siste er en svakhet, franskmannen er bedre som stopper. Kyle Walker er en av ligaens desidert beste backer på motsatt side.
Styrkene er mange. Svakhetene er at de med såpass mange endringer har mistet litt av tryggheten på hverandre. Dessuten har de et par ganger denne sesongen virket litt mer sårbare på defensiv dødball og innlegg enn før, klarest sett i poengtapet mot Wolverhampton. Liverpool: 8
Manchester City: 8
Midtbane
Manchester City har i Guardiolas ånd en ganske «flytende» formasjon på midtbanen. Én ting ligger likevel fast – at Fernandinho har hovedansvar for å balansere midtbanen. Det gjør han stort sett strålende, aller mest fordi han leser spillet utmerket. Savnet av Kevin De Bruyne er selvsagt markant, selv i et lag med så mange gode spillere.
Men David Silva er fortsatt en å stole på. 32-åringen har magisk overblikk og ditto ballbehandling. Bernardo Silva har mye av det samme, samt evnen til å passere motstandere i stor fart med full kontroll på ballen. Ilkay Gündogan er god når han kommer løs i mellomrommet, og Riyad Mahrez kan med stort register av finter true ute til høyre i banen.
De kan vaere sårbare mot lag med stor duellkraft eller løpskraft. Husker vi tilbake til et par av kampene mot nettopp Liverpool i fjorårssesongen, ble de kjempet ned av elementer som tilhører nettopp «fotballenes
grunnmur». Selvsagt vil Klopp forsøke samme resept denne gang. Da gjenstår det å se om Guardiola har funnet effektive mottrekk.
Liverpool fikk inn Naby Keita, og han så strålende ut de første kampene. Nå er han skadet, og det er veldig sannsynlig at trioen sentralt blir tre som etter hvert er blitt en svaert homogen enhet.
Jordan Henderson er aller best i kamper der de styrer, med sin pasningsfot og evne til å vende spill. James Milner blir bare bedre med årene. Han er like mobil som før, men klokere og mer kreativ.
Gini Wijnaldum har på glimrende vis løst oppgaven med både å spille indreløper eller i en mer balanserende rolle. Svakheten med de tre er at de litt for sjelden skaffer målpoeng i ligaen. De overlater til de tre på topp å true inn bak motstandere.
En annen svakhet er at de mot likeverdige lag, som gir dem lite rom, mangler en spiller med strålende ferdigheter når tempoet blir høyt. Henderson er på mange måter spilleren som kan vaere en general, men da helst i et tempo som gir ham et kvart sekund bedre tid med ballen i beina. Men styrkene overskygger svakhetene, og på sitt beste er dette et ledd som sørger for at stjernene i leddet foran får skinne.
Liverpool: 8
Manchester City: 9
Angrep
Manchester City har Sergio Agüero. Bare det er alene nok til å utgjøre en trussel mot de fleste – også de beste. Han scorer i snitt nesten ett mål pr. kamp og er en fantastisk avslutter. Nå får han også oftest den hjelpen han trenger i et lag som er utrolig gode til å ha stor bevegelse i mange rom samtidig. Et av rommene er bredt ute til venstre.
Der kommer ofte Leroy Sane i stor fart og med velutviklede evner til å skape ubalanse hos motstander. Tyskeren virket å vaere ute i kulden i starten av sesongen, men er glohet akkurat nå. Det samme er Raheem Sterling. Hans spisskompetanse er tempo, først og fremst i bena, men også i ballbehandlingen. Hans evne til å se hvor rommene oppstår, og å utnytte dem, gir mange målpoeng i løpet av en sesong.
Skal en lete etter svakheter, må en lete godt. Et lite minus er det likevel at for å vaere farlige på innlegg, må de ofte slås ganske tidlig og helst langs bakken. Mangelen på en stor, sterk hodespiller kompenseres med så mye annet, men den er der, og akkurat i den delen av spillet er mange andre bedre.
Liverpool er ikke veldig mye bedre enn City på akkurat innlegg i høyden, selv om Roberto Firmino er en klart bedre hodespiller enn størrelsen hans tilsier. Likevel, lagets spisstrio er i ferd med å bli et begrep.
Mohamed Salah, Sadiou Mané og Firmino er tre fantastiske individualister. Det har mange lag. Men på sitt beste, og det er svaert ofte, har de en intuisjon og samhandling som gjør at én ganger tre blir enda større enn tre ganger én. Firmino kan møte dypt, mens de to andre truer rom, eller de kan rotere og ta hverandres roller i løpet av 90 minutter.
Problemet akkurat nå er at Salah ikke er på topp. Det er ikke unaturlig etter en strålende fjorårssesong og et VM i sommer. Men det hemmer hele laget at han presterer ujevnt, og det hemmer i første rekke de to andre som ved hjelp av egypteren har fått litt ekstra stor boltreplass å operere i. De to andre har vaert tettere på sitt maksimale nivå.
Alle har hatt enkeltkamper der de har vaert glimrende, flere ganger også samtidig, men de har samlet sett vaert et lite stykke unna den enorme trusselen de var på sitt ypperste i fjor. Liverpool: 9
Manchester City: 9
Totalt:
Liverpool 34 Manchester City 35