En kilevink til Jo Nesbø
samfunnssatiren forstummet. En av samlingens seks avdelinger har den knusktørre overskriften «Konsekvensanalyse». Hun kan raljere over kvinnesynet i Snømannen og tilliten som blir den ikke navngitte forfatteren til del når han «forsvinn inn døra til The Shakespearian VIP Lounge». Lunden refererer til hans innlemmelse i den internasjonale bokserien med nyskrevne versjoner av Shakespeares skuespill.
I et annet dikt trekker poeten en linje fra den legendariske 1800-tallsdikteren Arthur Rimbaud til tenåringsjenter som får problemer med nakenbilder i sosiale medier. I avisen står det at jentene «har problemer med konsekvensanalyse». «Var Rimbaud dårleg på konsekvensanalyse,» spør dikteren. «Eller avstod han berre frå å opptre useriøst?»
Den kryptiske overgangen er typisk for Lunden, men det er mange nok omdreininger i dette 10-linjersdiktet til at det oppstår en sammenheng mellom Rimbauds fryktelige opplevelser med elskeren Paul Verlaine («eg har elska eit svin») og hans senere taushet som forfatter. Han ble taus fordi han ikke ville ha problemer med nakenbilder, i overført betydning? Det var for «useriøst» for Rimbaud å dele intimiteter?
Tam etterklang
Lunden setter tankene på glid selv om diktene sjelden «går opp» og som regel har en absurditetens etterklang.
I noen av samlingens lengste dikt blir denne etterklangen for tam. Det gjelder for eksempel tekstene om Marguerite Duras og Ayaan Hirsi Ali. Begge er formet som små fortellinger omtrent uten poetiske kvaliteter. Begge kvinnene er bemerkelsesverdige, men tolkningen av deres litteratur og skjebne mangler den tvisten man forventer av Lunden.
Det er berre eit spørsmål om tid har flere slike narrative dikt som plasserer seg midt mellom mininovellen og aforismen, men som mangler de viktigste karakteristika fra hver sjanger. Høstens samling bør man heller lese for samfunnssatiren og den presise skildringen av kjaerlighetssorgen.