Dikter om å miste sønn: – Jeg må jo videre, jeg har ikke noe valg
Det å miste et barn er igjen blant temaene i forfatterens dikt. – Jeg må jo videre, jeg har ikke noe valg, sier han.
Den kritikerroste forfatteren Torgeir Rebolledo Pedersen (69) er kjent for sitt radikale samfunnsengasjement, sine rytmiske dikt og underfundige betraktninger. Nå er han ute med bok nummer 17, Sauesankertanker. I den skriver han enkelt og uhøytidelig om lys og mørke og livets skjørhet.
Poeten vender stadig tilbake til tapet av sin sønn, som døde i en bilulykke i Spania bare 21 år gammel. Det er akkurat ti år siden. «Jeg har et hull i meg etter en død sønn», skriver han i årets bok. Pedersen forteller sine personlige historier, men evner å gjøre dem allmenne, så vi kan tolke dem som vi vil.
– For meg kan poesien vaere til trøst. Men trøst er ikke terapi. Hvis du får til å si noe vakkert og varig om noe forgjengelig, som for eksempel en forferdelig, plutselig død, så kan kanskje ordene gi en form for trøst. Denne trøsten er riktignok begrenset. Det hjelper å formulere seg, sette ord på et savn. Gi sorgen et navn, helt fysisk, i form av en setninger, sier han.
Bruker ordene som trøst
For Pedersen ligger det en bearbeidelse i skrivingen, en slags «spikking og pussing» som kan bli til noe annet enn det som er.
– Hvis jeg skriver noe bra om savn og sorg, så kommer jeg ut som en annen. Jeg må jo videre, jeg har ikke noe valg. Relativt sett er det mange som opplever å miste et barn, enten det er i krig, ulykke eller ved sykdom. Jeg må se mitt liv i en kontekst. Jeg kan ikke gå til grunne i en slik sorg.
Navnet Rebolledo har han etter sin morfar, en mexicansk poet og diplomat, som forelsket seg i en norsk laerer da han var utstasjonert i Norge. Pedersen er samboer med skuespiller Anne Stray og bor på Uranienborg i Oslo. Sammen har de en voksen sønn. Han har også en voksen datter fra et tidligere forhold.
Hugger ved mot sinne
På samme måten som skrivingen lindrer sorgen, er også det fysiske arbeidet med vedhugging en god ting for forfatteren.
– I teksten gyver du løs med motorsag, du feller, kapper, kløver, stabler og tørker ved. «Mitt sinne er min motorsag», skriver du. Hva skjer med følelsene når du holder på med vedkubbene?
– Da går sinnet ut av meg og inn i veden. Det tørker ut. Akkurat som vedkubbene tørker ut. Men så spraker de når de kastes i peisen, og dermed gjenoppstår emosjonene. Jeg er opptatt av det fysiske forholdet til verden. Jeg er utdannet arkitekt og jobbet mange år som det. Før det igjen jobbet jeg som snekker og altmuligmann. Jeg elsker å bygge og har bygget en skrivestue, badstu og halve hytta i Odalen.
I årets bok kan det virke som om han leter etter barnetroen.
– Hvis jeg er veldig nede, trøster jeg meg med at det finnes håp og tilgivelse. Det gode finnes. Jeg er troende, i den forstand at jeg tror på det gode i meg og andre. Summen av det gode er Gud. Eller summen av Gud er det gode. Jeg tror ikke på en dømmende og straffende gud, sier Pedersen.
Finner på egne ord
– Tittelen på årets bok gir seg ikke helt selv?
– Sauesankertanker er et ord jeg har funnet på. Jeg lager nye substantiver, setter sammen ord, lager nye ord. Det gjorde jeg også med min forrige bok, Åstedsblomster, det var også et nyord. I boken skrev jeg veldig eksplisitt om min sønns død.
I Sauesankertanker skriver han om sitt liv, dikterens liv.
– Jeg er en skrivende mann og en politisk engasjert mann. Det har jeg vaert hele mitt voksne liv. Diktene handler om å samle på minner, samle på mennesker jeg er glad i, men de handler også om det å miste.
Pedersen sier han er vel så opptatt av politikk som av poesi.
– Jeg er i den posisjonen at jeg kan leve av å reflektere over mitt eget liv og min egen samtid. Men når du skriver en diktsamling, kan du ikke vaere så bombastisk som når du skriver et innlegg i avisen mot dårlig byplanlegging i Oslo.
Poesi er frihetstanker – den ypperste form for frihetstenkning, mener forfatteren.
– Jeg ønsker å formidle et livsbegjaer som ikke tråkker på andre. Jeg oppfatter meg som en poet som vil formidle det jeg har på hjertet, mer enn det jeg har på hjernen. Det er så mye som hele tiden intellektualiseres. Den poesien jeg liker, appellerer til hjertet mitt. Hvis jeg ikke trodde at jeg hadde noe å formidle, hadde jeg holdt kjeft.
Lever for å skrive
I Sauesankertaker skriver Pedersen også om vaskemenn og vaskedamer på usikre kontrakter og luselønn.
– Det som opptar meg mest for tiden, er ulikhetssamfunnet, det urettferdige samfunnet. For meg er det en menneskerett å bo. Jeg er opptatt av boligpolitikk. Jeg er heldig som bor godt på beste vest, men det er litt av en tilfeldighet. Det eneste jeg eier, er hytta i Odalen. I mine unge år som student var jeg husokkupant i Fredensborgveien, minnes han.
– Du har tidligere uttalt at du lever for å skrive?
– Ja, det er fordi jeg ofte blir spurt om jeg greier å leve av å skrive. Og da svarer jeg nei, men jeg lever for det. For meg er det å skrive mer interessant enn å vaere arkitekt. Som arkitekt må du hele tiden inngå en masse kompromisser. Når jeg skriver, er jeg min egen byggherre og min egen håndverker. Jeg bygger dikt, sier han.