Hylende morsom bok om hyttehelvete
denne boken på offentlig sted. Om Are Kalvø hadde sett meg, kunne han skrevet noe hylende morsomt om hvor rart det er med folk som sitter på kafé og ler så tårene triller, av en bok.
Miste venner til naturen
Boken begynner med at innbitte By-Are mister mange venner «til naturen» og prøver å finne ut hva som driver dem. Deretter prøver han å bli venn med naturen og folkene som vaser rundt i den, ved å legge ut på både fot- og skiturer.
Målet er de mest kjente turdestinasjonene i Norge: Besseggen, Galdhøpiggen, Preikestolen. Han avslutter sogar med en tur hytte til hytte i selveste påskefjellet på Hardangervidda. Undersøkelsene hans er blitt en briljant reiseskildring med smørefrie ski og kun norske klisjeer som skismurning.
Løgn og bedrag
Blant annet gjør han og reisefølget hans noen overraskende oppdagelser om løgn og forraederi. For turfolk lyver! De lyver om hvor langt unna noe er, hvor bratte oppoverbakkene er og om Besseggen er skummel eller ikke (Besseggen er skummel! Endelig noen som skriver det rett ut!): «Å seie at Besseggen ikkje er spesielt bratt, er rett og slett blank løgn. Det er som å seie at en sirkel ikkje er spesielt rund», skriver han.
Norske naturopplevelser er, finner Kalvø ut, svaert dyre, hvis man skal kjøpe det beste utstyret, og krever utrolig mye logistikk og pakking. «Erfarne fjellfolk seier også ofte friskfyraktige ting som ’Det er berre å komme seg ut!’ Det er heller ikkje sant. Det er kanskje litt sant viss du faktisk bur rett ved eller på eit fjell og eig alt nødvendig utstyr for å gå i fjellet i allslags vêr».
Statistiske fakta
Boken er spekket med både statistiske og historiske fakta om nordmenns turvaner, sosiologis- ke observasjoner og pur moro, samt noen ganske poetiske beskrivelser av det bylivet Kalvø elsker. Dette er uten tvil den beste boken Norges morsomste mann har skrevet til nå!
Velstand og naturopplevelser
Parallelt med Are Kalvøs bok har jeg lest Harvest-redaktør og forfatter Simen Tveitereids bok Et fritt liv, om å flytte til familiens småbruk utenfor Kragerø.
Det er mulig Tveitereid er en av vennene Are Kalvø mistet «til naturen»; uansett er dette en alvorlig skildring av mye av det samme Kalvø får meg til å hyle av latter over. For også Tveitereid undrer seg over vårt forhold til natur, identitet, velstand, arbeidsliv og fritid. Tross alt har vårt svermeri for naturen startet omtrent samtidig med at vi sluttet å jobbe i den, leve i pakt med den: Den Norske Turistforening ble dannet for bare litt over 150 år siden.
Tveitereid flytter til småbruket med både kunnskap om norsk arbeidsliv og rikholdige fakta om vårt forhold til natur og velstand i kofferten. Han skildrer dessuten sin egen families enorme forvandling i løpet av noen få generasjoner. Og mens Kalvø vender lykkelig tilbake til byen, litt mer venn med naturen enn før, blir Tveitereid vaerende på småbruket og ser tilbake på det livet han har forlatt i en oppjaget hovedstad med en type sunn undring. Det er blitt en essayistisk, smart og velskrevet bok.
Noe med natur
Én ting er sikkert: Noe er i ferd med å skje med vårt forhold til naturen. Klimaendringer og et – tydeligvis – pågående ubehag knyttet til velstandslivene våre, gjør at dette med natur er blitt et av høstens store boktemaer. Jeg for min del holder meg i byen og leser Are Kalvø om igjen, høyt, alene på kafé.