Magisk teater om bestemor som smaker sin egen medisin
«Det er så utrolig gøy at det ikke gir noen mening», sier mitt 11 år gamle teaterfølge, etter å ha sett Riksteatrets forestilling og lest Georgs magiske medisin tre ganger før han gikk inn. 11-åringen er inne på hele kjernen av Dahls forfatterskap. Det er morsomt, det er umoralsk og det gir ikke alltid mening. Da Roald Dahls barnebøker kom ut på 60-, 70- og 80-tallet ble de sett på som frivole og frekke. Har frekkheten falmet? Jeg tror ikke det. 2010-tallet har så langt ikke båret med seg mindre moralske voksne eller mer anarkistisk barnekultur. Det er fortsatt herlig frigjørende å se en hel musikal som bare handler om hvordan man forgifter bestemor.
Sang, magi og sjangerlek
Regissør Morten Joachim har fått veldig mye teatersprell ut av Roald Dahls tynne, illustrerte barnebok. Her blir griser til ballonger og barna i salen til Georgs medsammensvorne. Det er heller ikke en eneste ingrediens som puttes i medisinen, eller et eneste dyr som drikker den, uten at hele ensemblet bryter ut i sang.
Det er bluessyngende høner, rocka griser og en bestemor som har en skikkelig showstopper idet hun vokser ut av huset etter å ha smakt sin egen medisin. Musikken til Espen Mauno og Gunnar Eiriksson er en real sjangerlek, og ensemblet lar seg ikke stoppe av at sangevnene er litt begrensede. Isteden understreker det den uhøytidelige tonen i en forestilling der skuespillerne spiller all musikken live.
I tillegg har de med seg en trommeslager, Andreas Bratlie, som lager lyd til alt som skjer på den dødelig-magiske gården til Georg. Det er levende, magisk, uforutsigbart og ikke minst morsomt!
En grusom bestemor
Også scenografien er leken. Gjermund Andresen har laget en gård der det er overraskelser, smell og farger i hver en hemmelige luke. Den viktigste ingrediensen er likevel bestemoren, et grått Winnertip-røykende monster i Ulla Marie Brochs skikkelse.
Hun veksler mellom å vaere liksom-hyggelig og virkelig slem. En eventyrheks og en høyst virkelig psykopat.
Broch klarer å lage denne bestemoren til både en komisk karakter (ja, dette er barnekomedie og ikke en høstmørk HBO-serie) og samtidig sannsynliggjøre at Georg vil forgifte henne. Denne bestemoren er jo virkelig ikke snill! Det ene øyeblikket vil hun ta Georg på fanget, det andre øyeblikket omskaper hun seg til en heks. Når hun vokser ut av huset og senere ned i gryten, vil selv den største menneskevenn synes det er medisin som fortjent.
Forgiftning best på teater
Roald Dahls historie slutter på mange måter midtveis i hans egen bok. Bestemor er forgiftet og fornøyd med det, mens Georg ikke klarer å huske oppskriften. Men her har Morten Joachim varsomt bygget ut konflikten i fortellingen: Foreldrene vil ha magi-medisinerte dyr, slik at de får mer penger.
Og ja, griskhet korrumperer, også på landet. Litt uti andre akt er det meste av dyrevelferd glemt, og Georg må spørre om moren er glad i ham også om han ikke klarer å lage mer medisin. «Jo, altså på en måte. Men det er liksom enda lettere å vaere glad i noen som gjør deg rik», svarer moren. Det er en herlig dahlsk replikk, som faktisk ikke finnes i originalboken. I slike øyeblikk går det et gufs gjennom den voksne delen av publikum, og stykket blir noe større enn tull og fjas. Men misforstå meg ikke. Dette er først og fremst herlig, meningsløs teatermoro, som heller ikke er for skummel for barn i skolealder. Kanskje går det ikke så bra med bestemoren, men vi andre kan forlate gården med en ny innsikt: Forgiftning er best på teater!