Vitenskapelig enighet er ikke politisk
Norske klimafornektere, Donald Trump og vaksineskeptikere forstår ikke hva vitenskapelig konsensus er. Det er et demokratisk problem.
«Er det konsensus så er det politisk», fikk jeg slengt på skjermen i nok en internett-debatt – om klima denne gang. Det var administrator av Facebook-gruppen «Klimarealistene» som deretter påpekte at «Konsensus er når politikere stemmer over noe, helt uten å ta hensyn til faktaene». Administratoren mente at man i naturvitenskapen først analyserte alle dataene, før man så trekker konklusjonen til slutt. Jeg fikk også beskjed om å laere meg å «skjelne mellom politikk og vitenskap». Debatten strandet raskt etter det.
Jeg satt igjen med en gryende bevissthet om at det ikke er konsensus om hva begrepet «konsensus» betyr.
Til å stole på
Når Donald Trump påstår at klimaendringene er et kinesisk komplott for å skade amerikanske interesser, eller når den amerikanske senatoren Mark Pryor sier at forskere er splittet i synet på evolusjon, trekker de i tvil etablert vitenskap og kunnskap. Konspirasjonsteorier som flat jord og vaksinemotstand har en litt annen vinkling i og med at tankegangen krever at alle forskere, vitenskapsfolk og en haug andre som må vaere med på leken for å gjøre den troverdig, lyver.
I bunn og grunn trekker de i tvil vitenskapelig konsensus eller prøver å få den til å fremstå som korrupt. I tillegg viser det seg at mange tror det er mye mindre enighet blant vitenskapsfolk enn det egentlig er. Da har vitenskapen problemer med både troverdighet og kommunikasjon utad.
Som forsker innen batteriteknologi prøver jeg å finne ut av ting vi ikke vet ennå, innen et ganske snevert fagfelt. For å klare det er jeg avhengig av tillit til flere områder innen naturvitenskapen. Jeg må kunne stole på at artiklene jeg bruker som grunnlag for undersøkelsene mine, er noenlunde til å stole på. Når jeg leser en laerebok, må jeg kunne ha tillit til at den er skrevet med grunnlag i nitid utarbeidet kunnskap.
Siden mye av faglitteraturen handler om elektrisitet, er det stort sett ganske klar enighet om fenomenene jeg studerer, og om måter å tolke dem på. Med andre ord, det hersker en vitenskapelig konsensus om disse fenomenene.
Da har jeg i bakhodet at resultatene og tolkningene av dem er blitt undersøkt, vurdert, forsøkt gjentatt, forsøkt avkreftet, har bestått alle rimelige tester og kommet ut av det som allment akseptert kunnskap. Dette skiller seg fra konsensus om klimapolitikk, atomnedrustning, FN-sanksjoner og andre ting som handler om at mennesker med innflytelse kommer frem til et felles standpunkt der forskjellene som må bearbeides, er forskjeller i meninger eller verdier.
Ingen tro eller ideologi
Det er også verd å minne seg selv på at vitenskap er en metode, ikke en tro eller ideologi – og det er den beste metoden vi har klart å utarbeide så langt for å undersøke og forstå verden rundt oss og hverandre. I naturvitenskapen kan vi ofte måle hva som er riktig, uavhengig av hva noen måtte mene om det. Metoden er brutalt udemokratisk på en måte, i og med at naturens gjøren og laden ikke innretter seg etter hva noen måtte mene – naturen er slik den er, og det er det den vitenskapelige metoden er egnet til å prøve å finne ut av.
Det er likevel ingen tvil om at forskere også tar feil. Men når så å si alle som har forsket på og studert et fenomen i årevis, kommer til samme konklusjon, da er sjansen overveldende for at den konklusjonen er riktig. I hvert fall såpass riktig at vi kan bruke kunnskapen til å utvikle redskaper og etter hvert finne ny kunnskap.
Da skal det mye til å endre den – typisk nye opplysninger som er tydelig i strid med konklusjonen, og som viser seg pålitelige – som igjen vil si at de blir gjenstand for grundig testing. Det har skjedd på flere områder, for eksempel innen geologi der man frem til midten av 1900-tallet mente at kontinentene lå fast. Etter flere tiår med observasjoner og analyser, kom man frem til en konsensus om at kontinentene beveger seg langsomt rundt på jordoverflaten. For det trengs mer enn én enkelt observasjon eller studie for å endre konsensus, fordi den bygger på lang tids forskning og erfaring. Og er det noe en forsker synes er spennende, så er det å finne ut noe som viser at det vi «alltid» har trodd, er feil. I praksis er det dessverre, eller heldigvis, sjelden det skjer.
Nå er det ikke slik at konsensus alltid har bygget på store mengder data, observasjoner eller tilstrekkelig innsikt, heller ikke i naturvitenskapen. Det har for eksempel vaert bred enighet om at verden er laget av elementene ild, luft, vann og jord, og at helsen vår styres av balansen mellom galle, blod og snørr. Men vi er kommet et stykke videre fra naturviten-
skapelige konsensuser som bygger på filosofering heller enn observasjon og analyse.
Konsensus vs. hypoteser
Det er en god del vi ikke vi har funnet gode svar på ennå, mørk energi for eksempel. Da kaller vi det heller ikke konsensus, men et knippe hypoteser som kan vaere mer eller mindre forenlige.
Kaller vi det en teori, er det konsensus om det. For klimaendringer, evolusjon og vaksiner har vi opparbeidet en overveldende informasjonsmengde som gir klare konklusjoner og en sterk vitenskapelig konsensus.
Men det er jo ikke alltid det fremstilles slik utenfor vitenskapelige kretser. Klimaforskning kan fremstilles som usikker, vaksiner som uvirksomme eller farlige og utviklingslaeren som mangelfull. Da kan det bli vanskelig for alle som ikke befinner seg i forskningsgruppene, å gjøre valg, fordi de ikke er sikre på om det er noe å bry seg om. Valgene blir ikke informerte, fordi informasjonen er blitt uklar etter å ha blitt filtrert gjennom sosiale medier, blogger og nettsider som har bestemte oppfatninger om hvordan ting henger sammen.
Vi blir handlingslammet. Og det kan godt vaere hensikten med å trekke konsensus i tvil – at man da blokkerer handling som ellers ville blitt gjort på grunnlag av forskningen, fordi det strider mot noens overbevisning eller interesser. Diskusjoner blir redusert til en utveksling av «naehei, så» – «å joda» som ikke fører noe sted hen. Slik kan debatter og avstemninger blokkeres og dermed vinnes ved at kunnskapsgrunnlaget blir uthult.
I det lange løp er det få som er tjent med at vi tar avgjørelser på feilaktig grunnlag. Da er det som oftest nyttig å ta hensyn til vitenskapelig konsensus i de tilfeller det er aktuelt. Vi må gjerne utfordre den hvis vi ser at noe skurrer, men da kreves det at vi gjør det saklig. Og hvis vi finner det for godt å ikke ta hensyn til vitenskapelig konsensus, kan vi godt vaere aerlige på det i stedet for å fremstille det som at den ikke eksisterer.