På vei ned, fort

Aftenposten - - Kultur - To­mas Espedal

frem­stil­les her som en med­vir­ken­de år­sak til at «Jeg» har be­stemt seg for at han snart vil dø. Og der­med er vi til­ba­ke i vel­kjen­te Espedal-spor.

For­blir en mid­dels sen­tral­ly­ri­ker

Det av­gjø­ren­de med den­ne ty­pen lit­te­ra­ere på­funn er selv­sagt ikke pri­ma­ert hvor tro­ver­dig det er at en re­la­tivt frisk og vel­fun­ge­ren­de mann på 56 skul­le vil­le gjø­re slutt på li­vet, men der­imot hva for­fat­te­ren får ut av det rent lit­te­ra­ert.

I så måte lig­ner det­te med å skul­le dø om ett år et inn­fall som ek­sem­pel­vis Pe­ter Hand­ke kun­ne fått en hel del ut av da han ennå be­fant seg på høy­den av sin ska­per­kraft. Men Hand­ke har all­tid va­ert skar­pe­re og langt mer ob­ser­vant enn Espedal og har i til­legg et språk som kom­mer til på ste­der som nok for be­stan­dig vil va­ere stengt for man­nen fra Skyt­ter­vei­en.

For selv i sine na­tur­skild­rin­ger for­blir Espedal en mid­dels sen­tral­ly­ri­ker.

Mye snakk om dø­den

Ho­ved­per­sonen er an­gi­ve­lig for­fat­ter, men har han egent­lig noe ånds­liv? Fin­nes det noe han vir­ke­lig in­ter­es­se­rer seg for el­ler er opp­tatt av å un­der­sø­ke? Hvor­for bru­ker han da så mye tid og plass på be­skri­vel­ser av ytre staf­fa­sje og like­gyl­dig­he­ter?

Kort sagt: Er alt det­te snak­ket om dø­den noe an­net og mer enn en po­si­tur som inn­tas for å prø­ve å frem­stå som in­ter­es­sant for seg selv? Etter hvert som bo­ken tar form, frem­står den­ne «Jeg» nem­lig mer og mer som en mann som le­ver ut kunst­ner­my­ten ved hjelp av re­kvi­sit­ter, alt­så uten­fra og inn, en av dis­se som blant an­net er håp­løst fan­get i al­ko­ho­lis­me, men selv­sagt li­ke­vel me­ner seg å va­ere fri og ska­pen­de på over­skri­den­de vis.

Er glimt­vis bra

Og kun glimt­vis mak­ter Espedal å skri­ve av­snitt som vir­ke­lig du­ger. Sånn som det­te:

«Lør­dag skul­le de gå den sis­te etap­pen, fra Ver­sail­les til Pa­ris. Det ble også den vak­res­te strek­nin­gen: Byen lig­ger der som et so­ven­de dyr, man ser den ikke, men mer­ker dens na­er­va­er; et spe­si­elt lys over him­me­len, en fjern sum­ming, og brått, på en høy­de, ser man, bak sko­gen og all den na­tu­ren man ba­erer med seg i øyne­ne etter en ukes vand­ring: Man ser byen. Man ser byen som noe uro­vek­ken­de og vak­kert i det fjer­ne. Man ser byen som noe far­lig og vilt, som en an­nen form for na­tur; den bru­ta­le.»

Els­ken er som nevnt skre­vet som en tredje­per­son­s­for­tel­ling. Til tross for at den inne­hol­der bort­imot samt­li­ge av de ele­men­te­ne som do­mi­ne­rer Es­pe­dals mer ut­talt selv­bio­gra­fis­ke bø­ker, byr det ikke på pro­ble­mer å skul­le lese den i hen­hold til for­fat­te­rens øns­ker.

Men drøyt to tredje­de­ler uti bo­ken duk­ker det plut­se­lig opp noe pus­sig. Det be­gyn­ner med en al­lu­sjon til Kaf­kas Pro­ses­sen: «Og noen må ha ført falskt vit­nes­byrd mot Jeg, for en mor­gen ble han opp­ringt av po­li­ti­et uten å ha gjort noe galt.» Ho­ved­per­sonen inn­kal­les til av­hør i det som vi­ser seg å va­ere en vold­tekts­sak. Han trop­per opp på po­liti­sta­sjo­nen og får høre an­kla­gen. Det er som et slag:

Et slag mot hele Jegs ve­sen, mot hele hans per­son, mot hele hans liv og livs­før­sel, mot hans an­sten­dig­het og mo­ral, mot det in­ners­te i hans føl­som­het og sår­bar­het:

«Jeg var ikke og kun­ne ald­ri bli en over­gri­per. En vold­tekts­mann. Det var ikke mu­lig. [ ...] Men Jeg var en els­ker. Han had­de in­gen skit­ne til­bøye­lig­he­ter og had­de ikke ut­ført noe over­grep. Han had­de el-

FOTO: GYLDENDAL

To­mas Espedal skri­ver om et plan­lagt selv­mord i sin nye ro­man.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.