Klarer ikke helt å stikke hull på småbarnsboblen
glad i dem. Men som alle vet har kjaerligheten en forraedersk tendens til å bli et vrengebilde av seg selv, noe Isakstuen gir flere treffende og bevegende vitneprov på.
Parforholdets dynamikk
Dermed er det duket for samlivsdimensjonen. For dette er også historien om da hun møtte ham, gartneren hun fryktet skulle vaere homofil, i en kostelig feilkobling mellom yrke og seksuell legning.
Kontrastene er velkjente nok: Han er den rolige, sindige og kanskje altfor forståelsesfulle. Hun er den oppfarende, utagerende. Her, i den rubrikken som heter parforholdets dynamikk, har forfatteren relativt lite å melde. Høy gjenkjennelsesgrad, ingen synderlig overskridelse av faste mønstre.
Da påkaller de filosofiske betraktningsmåtene større interesse. Som for eksempel denne: «Jeg leter etter oppskriften som gjør det mulig å koke reduksjon på summen av kvinnelig erfaring, reduksjonen skal på omhyggelig vis frysetørres til buljongterninger og løses opp i varmt vann når det virkelig trengs».
Stikker ikke hull på boblen
Den kvinnelige erfaringen er knyttet til en kjøkkenbordrealistisk og forbausende uforanderlig livsverden målt opp mot forutgående kvinnegenerasjoner – en knugende hverdagslighet som får et hardt tiltrengt løft av en både lakonisk og fandenivoldsk formuleringsevne.
De språklige ferdighetene virker forløsende og befriende i det som samles sett fortoner seg som et litt naersynt, litt innsnevret romanunivers. I min bestemors bokhylle sto det en gang på 70-tallet en bokklubbok av svenske Maja Ekelöf, med tittelen Rapport fra en skurebøtte.
Å hevde at Monica Isakstuen har skrevet en rapport fra den byrdefulle barneboblen, kan vanskelig bestrides. Det meste av det hun gjør, det gjør hun godt. Men å stikke hull på boblen, det gjør hun ikke.