«Mye tyder dessverre på at Jørn Holme har vaert Norges siste betydningsfulle riksantikvar»
Les Knut Olav Åmås’ kommentar.
Holme gikk av for et par uker siden etter ni år som sjef for Direktoratet for kulturminneforvaltning, også kalt Riksantikvaren.
Mange la merke til den noe hjelpeløse stillingsannonsen for å finne hans etterfølger. Klimaog miljødepartementet søkte etter «Riksantikvar hos Riksantikvaren», og ordet «ledelse» forekom fem ganger i den seks setninger lange annonsen. For øvrig var det tynt med faglig innhold.
Men Jørn Holme har tydeligvis greid å gjøre embetet adskillig mer attraktivt enn det var for noen år siden. Søkerlisten, som nå er under behandling, har en rekke faglig sterke navn. Det er spennende og viktig hvem som snart blir ansatt.
Over til regionene
Spørsmålet erhvorviktig. Mye tyder dessverre på at Jørn Holme har vaert Norges siste betydningsfulle riksantikvar. Fylkeskommunenes nye rolle fra 2020 innebaerer nemlig at de får ansvar for alt av kulturminner i Norge – bortsett fra kirkene og et femtitall av statens viktigste eiendommer.
Det kan føre til mange stygge lokale og regionale hestehandler – og maktbruk uten hensyn til nasjonale verneinteresser. Den nasjonale kulturminnepolitikken blir overlatt til regionene, og de bør kunne overprøve kommunene hvis nasjonale verdier står i fare. Og Riksantikvaren bør kunne bringe sakene inn til regjeringen.
Jeg har møtt riksantikvar Jørn Holme i profesjonelle sammenhenger – gjennom Aftenposten, Kulturdepartementet og Stiftelsen Fritt Ord – men har også fått vaere med minst en gang årlig på en reise for å se på kulturminner som har vaert i en verneprosess. Det er fra dette ståstedet som observatør jeg skriver, på vegne av en interessert offentlighet, ikke som kulturminne-ekspert.
Holme har fått mye begrunnet kritikk. Her er en begrunnet takk.
Kritikk i starten
Andre får dømme hva Holme har gjort faglig sett, om det har vaert bra, om det har vaert nok. Det gjør de da også. Noen med høy stemme og krystallklare dommer – ja, endatil et opprop med krav om øyeblikkelig avgang, fra et par dusin kulturarbeidere for seks år siden. For han var feig og veik, han gjorde altfor
lite, saerlig i området der klagerne bodde, og han var mest opptatt av å vaere i mediene.
De som etterlyste større nasjonal handlekraft og overstyring av lokalpolitikerne, skal få litt å bryne seg på nå når fylkeskommunene får ansvaret og makten. Alt tyder på at Riksantikvaren vil bli meget kraftig svekket. Og kulturminnevernerne selv er ikke de politisk mest oppegående jeg vet om.
Rekordmange fredninger
Det stemmer selvsagt at ikke alt er fredet som kunne vaert fredet, i en ideell verden. På den annen side har riksantikvar Holme fredet mer – 2200 bygninger – enn noen annen riksantikvar, inkludert legendariske Harry Fett som hadde 35 år i embetet. Han har vaert svaert synlig og blitt stadig mer markant – og hele tiden har han hatt sine skiftende statsråders grønne lys for å vaere det.
Slik har Jørn Holme gjort kulturminner til et mer engasjerende tema enn noen har klart siden Stephan Tschudi-Madsen.
Fra mitt legmanns-ståsted virker Holmes prioriteringer som rikets antikvar preget av en nøktern realisme, i motsetning til kritikernes politiske hjelpeløshet: Det er ikke absolutt alt som kan, skal eller bør reddes av kulturminner i Norge.
Hva hjelper det i praksis å spre verne- og fredningsinnsatsen veldig tynt utover, når Riksantikvaren vet at man enten ikke har en eier på laget, eller ikke kommunen/fylkeskommunen, eller ingen av dem? Og når det rett og slett ikke kan reises tilstrekkelig med midler? Og når en bygning er verdifull, men ikke unik?
Det gjør veldig vondt å prioritere da, velge og velge bort. Hvis man ikke greier å få større budsjetter til kulturminnevernet, og det bør man. Ikke vet jeg om Holme har gjort en sterk nok innsats for det. Etterslepet er iallfall veldig stort, se bare på middelalderkirkene i stein.
Vern gjennom bruk
Noe av det viktigste ved riksantikvar Holmes tenkning virker å ha vaert «vern gjennom bruk». Det er en pragmatisk tenkemåte, åpen for tilpasninger til vår tid, slik det for øvrig har vaert gjort til alle tider med det som i dag er kulturminner. Dette gir oss levende kulturminner, som er del av vårt liv.
Makt har Riksantikvaren hatt, inntil nå, av flere slag. Holme har fortalt at hans mor mente at han ikke kunne bli prest, fordi han ikke var snill nok. Det mest konkrete maktmiddelet hans som riksantikvar kompenserte iallfall litt for dette savnet, nemlig den makt direktoratet har til å frede noe med øyeblikkelig virkning hvis noe står i fare.
Som Holme selv har sagt det med glimt i øyet: En riksantikvar kan ganske enkelt løfte hånden eller armen og utsi ordene: «Fred vaere med deg.»
Flere enn 300 kommuner har han reist til disse årene, noen en rekke ganger. Å følge ham på noen få av disse reisene, og oftere i offentligheten, har vaert å observere respekt, interesse og kunnskap. Og kjaerlighet, til kulturminnene og ikke minst til alle eierne og frivillige som har lagt ned en veldig innsats for en eiendom, en bygning, et miljø. De har inspirert ham og han har inspirert i retur.
En frivillig ildsjel
La meg nevne som eksempel en vestlandstur i sommer, på vei til klosteret på Selja og åpning av kystpilegrimsleia. Jeg fikk vaere med sammen med noen andre, og vi gjorde flere kulturminnestopp på veien.
Best husker jeg møtet med den frivillige oppsynskvinnen i stavkirken. Hun hadde ikke sovet natten før fordi riksantikvaren skulle komme. Og hun hadde brukt hele dagen før på å bake kaker til oss. Vi hadde satt av god tid, men ikke nok, og det skjønte riksantikvar Holme raskt, så andre planer ble spontant forskjøvet. Selvsagt.
For dette var hennes dag. Besøket var en takk til henne for 40 års innsats, der i bygda, der ved kirken som er en nasjonalskatt – og det var riksantikvaren som var selve legemliggjøringen av den takken. Med den lille talen og den store blomsterbuketten. Men mest av alt gjennom det at han var der. Den frivillige kvinnen glemmer ikke de to timene den lørdagsmorgenen en sensommerdag et sted på Vestlandet.
Og jeg glemmer ikke hva Norges siste riksantikvar har skapt av interesse for dette feltet som definerer så viktige deler av nasjonen Norges historie og kultur.
Fred vaere med ham.
Alt tyder på at Riksantikvaren vil bli meget kraftig svekket