Håndhilsenekt – en menneskerett?

I Aftenposten 12. oktober støtter Ingunn Økland at en vikarlaerer ikke fikk forlenget engasjement fordi han nektet å håndhilse på en kvinnelig kollega. Økland refererer til at saken skal opp for Diskrimineringsnemnda. Hun synes litt usikker på utfallet fordi den svenske Arbetsdomstolen under henvisning til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), konkluderte at håndhilsenekt må godtas i arbeidslivet.

Tolkning av generelle regler

Den svenske arbeidsdomstolens dom ble avsagt med skarpest mulig dissens: To av fem dommere ville ikke godta håndhilsenekt. Ingen menneskerettskonvensjon sier direkte noe om spørsmålet, og det er ingen dom fra Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMD) om håndhilsenekt. Det dreier seg om tolkninger av generelle regler om religionsfrihet der konklusjonen må ansees åpen. Svenske myndigheter går generelt langt i å godta saerkrav. Da EMDs Storkammer i 2014 tillot Frankrikes nikab-forbud (heldekkende ansiktsslør) med overveldende flertall (15-2), var den svenske dommer en av de to som dissenterte.

En farlig linje

Flere autoritative fortolkere av islam mener håndhilsenekt bør unngås dersom det kan provosere. Den svenske arbeidsdomstolen viste til generelle utsagn fra EMD om at det avgjørende er hva den enkelte troende selv måtte mene er riktig. Dette er en farlig linje, som kan legitimere urimelige saerkrav. Videre kan det gå galt hvis man, lik Arbetsdomstolen og EMD i flere uttalelser, betoner at flertallet i toleransens navn må tåle å bli krenket av mindretallets trosytringer. Men kompromisser er ikke enveiskjøring. Også mindretallet må undertiden tåle å bli provosert.

Økland påpeker helt riktig at «uansett bør håndhilsing ikke reduseres til en sak for jurister». Det gir en fremmedgjort samfunnsdebatt stadig å trekke «menneskerettskortet». Da er plutselig bare spesialister meningsberettiget i spørsmål der mange har legitime meninger. Saerlig ille blir juristeri når menneskerettsjusen ikke gir klare svar.