– Jeg ser på romanen som grunnleggende amoralsk
Romanforfattere må ha friheten til å oppheve det konvensjonelle, mener forfatteren Kristian Klausen.
I sin nyeste roman utforsker Kristian Klausen hva virkelighetslitteratur i sin mest ekstreme form kan føre til.
Hovedpersonen i Kristian Klausens roman Dagbøkene 1996–2018 gir nemlig ut dagbøkene sine gjennom 22 år, helt usensurert:
«Redaktøren hadde sagt: Vi forandrer bare alle navnene, så kan ingen ta oss på noe.» De omtalte personene i dagbøkene ville godta alt «dersom jeg sier: Det er en roman. Det er ikke oss», tenker hovedpersonen i boken.
– Jeg ser på romanen som grunnleggende amoralsk. Det er en forutsetning for å skrive romaner at man har friheten til å oppheve det konvensjonelle, sier Klausen.
Trenger friheten til å provosere
Selv om Tomas Espedal omtales i Dagbøkene 1996–2018 som «det beste eksempelet på en forfatter som simpelthen gir ut dagbøkene sine», understreker Klausen at han ennå ikke har lest Espedals nyeste bok Elsken og ikke kan kommentere saken omtalt i Aftenposten tirsdag.
Der uttaler en kvinne at hun opplever seg utlevert og anklaget for en straffbar handling i Espedals roman. Espedal innrømmer selv å ha brukt levende modeller.
Generelt mener Klausen at romaner som bryter med det konvensjonelle og moralske, også er bøker som klarer å trenge dypere ned i det menneskelige.
– Romaner trenger ikke vaere provoserende, men friheten til å vaere det er en forutsetning for å skrive. Det er så mange umulige moralske aspekter en roman kan leke med som man ikke kan i en kronikk. Du skal gå inn i de største menneskelige spørsmålene og bruke alle evner til å sette ting på spissen. Da er det lett å støte noen.
Han viser til flere store forfattere som har skapt indignasjon fordi de bryter med regjerende forestillinger, som Salman Rushdie og Agnar Mykle. Marcel Proust og Dante utleverte bekjente, sistnevnte i Den guddommelige komedie, der datidens Firenze-borgere navngis og omtales. Også Bibelen kan ses på som virkelighetslitteratur, mener Klausen.
– Spørsmålet er om vi ville vaert disse verkene foruten i dag. Det kan vaere kjempebelastende for forfatterens naermeste å bli skrevet om. Det er et eget etisk konfliktområde. Men er man langt nok unna romanen i tid og sted,
så ser vi på den som et kunstverk, sier han.
– Mange vil utlevere
Når hovedpersonen i Klausens roman får etiske betenkeligheter med å utlevere sine naermeste, lokker redaktøren hans med at leserne vil lese om virkelige hendelser og utleveringer. Dessuten må utgivelsen «ledsages av en enkel, men nyhetskriterievennlig og original fortelling om deg» for i det hele tatt å bli lest.
Vi er blitt et kikkersamfunn nå på mange måter, mener Klausen. Facebook har regelrett slått ned vegger, man kan vaere inne i stuen til folk via internett.
– Folk ønsker å kjenne igjen seg selv i litteraturen. Ved å lese om det aller naereste i for eksempel dagbøker, føler kanskje folk at de kommer naermere sannheten.
Klausen har selv hatt betenkeligheter med å bruke levende modeller i egne bøker.
– Det er en umulig konflikt mellom det å skape kunst og det å utlevere noen. Noen vil alltid kunne kjenne seg igjen i verket uansett hvor mye en kamuflerer. Man må ta sine valg og leve med konsekvensene. Vi er ikke bare snille mennesker, vi har mye dritt i oss også. Det kan vaere befriende å skrive om han psykopaten på jobb som terroriserte deg i tre år. Jeg tror hevnlyst, å ville utlevere, er en vanlig drivkraft for flere forfattere.
En mer bevisst bransje
Det er mye realisme også i Klausens bok. Han skriver selv dagbøker og har holdt på med det i over 20 år. Hjemme ligger tre store pappesker med over 1000 dagbøker, som han ofte tar frem og leser, akkurat slik hovedkarakteren i boken gjør.
– Man blir ekstremt selvsentrert av det, men jeg gjør det også fordi jeg synes det er forunderlig å vaere til.
– I boken din skriver du om en kynisk og kommersiell bokbransje. Mener du den er slik i virkeligheten?
– I mitt eget forlag tok de mange runder med kamuflering for ikke å trå feil med denne boken. Jeg tror debattene om virkelighetslitteratur har gjort bransjen mer bevisst.
Bøker er passé
Han påpeker at Dagbøkene 1996– 2018 ikke er en moralistisk roman som kritiserer det å skrive virkelighetsnaert.
– Man kan bli litt lei realisme også. Hvis man i romanen binder seg for mye til virkelige hendelser, så fratas man muligheten til å bruke fantasien og til å si noe om eksistensen, som er på et mye dypere plan enn virkeligheten.
Både Klausen og hans hovedperson beskriver en følelse av at litteraturen er i sin siste fase, at faerre setter seg inn i litteraturen.
– Det føles allerede passé å forsvare litteraturen fordi alt foregår på mobil og skjermer. Hvis man først skal lese noe, så bør det vaere sensasjonelt.
Klausen mener Proust er et eksempel på flere forfatterskap som blir umulige å trenge igjennom fordi folk i vår tid ikke har tid til å fordype seg.
– Det er Netflix som gjelder, bøker er blitt vinyl.