Fint, men magien manglet
relativt rett frem, alternativ folkpop. Oppfølgeren Bon Iver, Bon Iver (2011) byr på like fine melodier, men i langt større og enda mer melankolske arrangement. Begge albumene har sine elementer av skurr, men var ikke i naerheten av det lydbildet som åpenbarte seg på 22, A Million (2017). Her er melodiene vanskeligere å nå, siden alt er solid pakket inn i mye forvrengt vokal og eksperimentell elektronika.
Den musikalske ferden dit, kunne fort jaget bort Bon Ivers skare av indiefolk-fans. I stedet er Justin Vernons posisjon bare styrket. Oslo Spektrum ble solgt ut på få dager, og salen var full av unge dedikerte.
Et overraskende lydbilde
De fikk en to timer lang konsert delt i to av en real pause midtveis, og de to delene ble faktisk nokså forskjellige. Del én var mer preget av den vrengte og elektroniske lyden av fjorårets album, selv om låtene var hentet fra samtlige album, mens del to fokuserte mer på bandets eldre musikk og mer tradisjonelle lydbilde.
Kanskje naturlig, siden det store gjennombruddet kom akkurat der. Likevel var det litt overraskende, fordi man jo ser på Justin Vernon som en musiker som alltid jakter fremover.
Valget ga uansett mange sterke og fine musikalske øyeblikk. Rent melodisk, men også i fremføringen. Bon Iver er nokså odde i sitt bandoppsett med to trommeslagere og en blåserseksjon på tre (av totalt åtte personer), og soloene som kom var ikke på gitar, men saksofon. Underveis fylles lydbildet av utallige elementer av synther, blås og andre effekter. Faktisk så mye at man fikk best utbytte av konserten om man tok blikket fra den tettpakkede sce- nen, lukket øynene og bare lyttet.
På sitt beste er jo Bon Iver like deler musikalsk utfordrende og melodisk nydelige.
Magien manglet
Samtidig lå konsertens lille skuffelse akkurat her, i mangelen på løft og det lille ekstra. Denne spesielle magien som kan oppstå når musikk tas fra plate til live.
Scenen rundt Bon Iver så ut som en nediset hule, kanskje med inspirasjon hentet fra skogene i Wisconsin. Lyset var stort sett dempet og mørkt, og ingenting annet skjedde enn at bandet spilte. Det burde holde, men likevel satt man med følelsen av tilbakeholdenhet fra de åtte på scenen.
Sannsynligvis var det ikke bare bandets, men også omgivelsens skyld. Bon Iver skaper ting som burde vaert fremført i Operaen, men er blitt for store for eget beste.
Tirsdag ble det kjent at Bon Iver kommer tilbake til Norge for å spille under neste års Bergenfest i juni.