Slutten for KrF som landsdekkende parti
Fredag 2. november kan vaere starten på slutten for Kristelig Folkeparti som et landsdekkende parti.
KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti. Det er i hvert fall det vi liker å si at vi er. Det er det vi har markedsført oss som gjennom alle år. Et parti som utfordrer toblokkstenkningen i norsk politikk, et parti som henter de beste løsningene både fra høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Men et sentrumsparti er mer enn det.
Et borgerlig parti
Et reelt sentrumsparti skal også kunne samarbeide med begge sider i politikken. Et reelt sentrumsparti vil jobbe for en regjering med tyngdepunktet i sentrum av norsk politikk. Og et reelt sentrumsparti vil foretrekke et samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremfor et regjeringssamarbeid der partiet lengst til høyre på Stortinget er en sentral maktfaktor. Så er KrF et reelt sentrumsparti?
Det avhenger av hva vi velger på landsmøtet i morgen. Hvis velger å gå inn i Solberg-regjeringen, er vi ikke lenger det. Da er vi et borgerlig parti. For meg fremstår det som en ganske absurd argumentasjon at KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti og derfor må velge høyresiden for å begrense det populistiske fløypartiet Frp sin makt. Det er et merkelig utgangspunkt for å gå inn i regjering. Dersom vi ønsker en regjering med et sterkest mulig sentrum, er det partileder Knut Arild Hareides alternativ som er det beste.
Tilbake til glansdagene
Jeg tror også dette veivalget kommer til å vaere avgjørende for KrFs fremtid i norsk politikk. Dersom vi velger å gå inn i Solberg-regjeringen, og dermed mister Hareide som partileder, er det et stort skritt i retningen av å bli et trangt og konservativt regionsparti på Sørvestlandet. I debatten som nå pågår, glemmer mange at vi har prøvd et slags samarbeid med dagens regjering de siste årene og at det bare har ført oss én vei.
Vekstpotensialet for KrF er enormt i sentrum-venstre. Hvis vi følger Hareides råd, tror jeg vi kan vinne tilbake mange av de velgerne vi hadde under KrFs glansdager.