Ekstraordinaer om kjønnsskifte
Da jeg anmeldte den chilenske filmen En fantastisk kvinne, tilskrev jeg noe av troverdigheten det faktum at skuespilleren selv er transkjønnet.
Etter å ha sett denne belgiske filmen om en 15-årings dramatiske kjønnsskifte til kvinne, der skuespilleren i hovedrollen selv ikke er transkjønnet, ser jeg svakheten ved min konklusjon: Det spiller vel ingen rolle hva slags identitet skuespilleren har, så lenge tolkningen overbeviser?
Denne oppsiktsvekkende debuten av regissør Lukas Dhont har allerede høstet kritikk fra enkelte LHBTQI-miljøer fordi skuespilleren Victor Polster identifiserer seg som mann. Men det er umulig å forestille seg filmens kvaliteter uten ham – det er årets sterkeste debut fra noen ung skuespiller av alle filmene jeg har sett.
Brutal dans
Mens hovedrollen i En fantastisk kvinne var konstant omgitt av transfobi, er det snarere hovedpersonens indre konflikter som hemmer henne her.
Lara har begynt på en hormonbehandling for å bli kvinne og får all den støtten hun kunne ønske seg hjemmefra. Faren er alenforelder for Lara og lillebroren og viser kanskje for mye omsorg, slik datteren opplever det. Men han har grunn til bekymring: Lara er så ambisiøs at det går utover helsen.
Samtidig som hun gjennomgår behandlingen for å skifte kjønn, er hun midt oppe i en beinhard kamp for å lykkes som ballettdanser. Hun har kommet inn på en av landets beste ballettlinjer i en prøveperiode og har drømmen innen rekkevidde. Men påkjenningen er voldsom, fysisk og psykisk, og gradvis mister hun kontrollen. Sjelden har ballettdansens brutalitet blitt skildret så hudløst.
Dansende kamera
Regissør Lukas Dhont besitter en filmatisk kontroll som er sjelden å se i en langfilmdebut, men den er helt avgjørende for naerheten vi får til Lara. Det er lite dialog i filmen, både fordi Lara er ganske innadvendt, og fordi mange av scenene utspiller seg under dansetreningen.
Frank van den Edens kamera danser med Lara, men går også brutalt på henne når det røyner på. Det er da Dhont høyner intensiteten med hjerteskjaerende naerbilder.
Victor Polster spiller rollen ekstremt fysisk. Bare å se Lara sammen med de andre jentene på balletten, når de ikke danser, er en dans i seg selv. Hun måler sin kropp og sine bevegelser opp mot den selvsikre feminiteten deres, som for å passe inn og finne sin egen feminitet.
Vi ser henne etter hvert i større omgivelser der hun forsøker å kjenne på sin kvinnelighet i det offentlige rom – hele tiden observert med varsomt kamera.
Drastisk slutt
Ved å omgi Anna med tolerante omgivelser skjerper filmskaperne den indre kampen. Vi får se hvor krevende et skifte av kjønn i realiteten er – selv med de beste krefter i ryggen. Regissør Dhont, som også har skrevet manus, forholder seg helt åpent til hva kjønn er, og jeg synes han stort sett makter å forene det problematiserende med denne åpenheten.
Men noen vil nok reagere på den drastiske slutten. Jeg synes kanskje ikke at den rettferdiggjøres godt nok av det som leder frem til den, men det er åpent for diskusjon. Hovedrollens indre liv blir derfor på noen måter en gåte.
Dhont får likevel rundet det av med samme filmatiske følsomheten hele filmen gjennomsyres av. Girls mest gripende relasjon, den mellom og far og datter, binder dramaet sammen igjen.
Kjetil Lismoen