Høyhuset på Fornebu gir feil signal
REV Ocean og World Ocean Headquarters har lansert et gigantisk høyhus kalt Det Store Blå på Fornebu. Dette høyhuset gir et feil signal. Erling Dokk Holm skriver meget overraskende i Aftenposten 24. oktober at høyhuset «er et godt og interessant prosjekt». Han utelukker heller ikke at det kan «bli umulig å si nei til andre tilsvarende høye bygninger».
På Manhattan i New York er alle bygningene høyhus, og byen blir således vertikal og får sin egen identitet på den måten. Ut fra denne definisjonen blir et høyhus på Fornebu helt galt. Et høyhus her melder seg ut av alt annet rundt seg. Dertil har man på våre breddegrader problemer med skyggevirkningen og vindturbulenser det meste av året. Aker har allerede etablert en bygningsstruktur som man utmerket godt kunne spille videre på. Da ville hele komplekset fremstå på en enhetlig og homogen måte. Områdeplanen for Fornebu viser modenhet og gode løsninger. Men disse planene inkluderer slett ikke noen høyhus. Jeg stiller det samme spørsmålet som Dokk Holm:
Skal folkevalgte organer abdisere i en slik situasjon? Konklusjonen må vaere at disse svaere høybyggene ikke har noen tradisjon og heller ingen fremtid i vår del av verden, hverken kulturelt, klimatisk, miljømessig eller politisk.
Begrepet heter sirkulaer økonomi, og er høyt prioritert i EU som en økonomi der man har mulighet for økonomisk vekst, arbeidsplasser, ressurssikkerhet og miljøhensyn samtidig.
I regjeringsplattformen står det at Norge skal vaere et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulaer økonomi som utnytter ressursene bedre. Men hvor reflekteres dette i utkastet til statsbudsjettet? Begrepet er ikke nevnt, og Norge risikerer å havne bakpå i omstillingen til en ressurseffektiv, sirkulaer økonomi resten av Europa skal gjennom.
Europa skal omstilles fra dagens lineaere økonomi, der vi produserer, forbruker og kaster stadig mer, til en sirkulaer økonomi. Det betyr at vi holder ressurser i kretsløp ved å designe slik at det er mulig å gjenvinne, der vi produserer kvalitet, reparerer, oppgraderer, låner, leier, leaser og deler med hverandre. Denne ukens votering i EU-parlamentet om reduksjon av plast og forbud mot enkelte engangsartikler i plast er bare et eksempel på hva som vil komme av tiltak fra EU for å øke ressurseffektiviteten og redusere miljøbelastning. Denne uken kom også en ny rapport fra OECD som peker på at dagens ressursforbruk forventes og dobles frem mot 2060 grunnet befolkningsvekst og økt kjøpekraft, noe som vil medføre svaert alvorlige miljøkonsekvenser. I Aftenposten 7. oktober stilte vi en rekke spørsmål til SAIHleder Beathe Øgård om hennes konkrete ønsker for avkolonisering av akademia. Hun besvarer ikke våre spørsmål, men bare gjentar sin tidligere udokumenterte påstand om at «det finnes skjeve maktstrukturer basert på koloniale prosesser som bidrar til å forme dagens vitenskapsstrukturer». Vi spurte også om hun mener at det finnes vitenskapsformer som er alternative til det hun kaller den «vestlige», noe hun bekrefter ved igjen å snakke om «andre vitenskapssyn». SAIH står altså for en uttalt vitenskapsrelativisme. Øgårds påstand om at «avkolonisering er en pro-vitenskapskampanje», er orwelliansk nytale.
Den aggressive avkoloniseringsideologien, som er kommet til uttrykk ved en rekke møter den senere tid, er et ideologisk motivert angrep på det rasjonelle grunnlaget for universitetenes virksomhet. Vi vil oppfordre våre kolleger til å avvise denne kampanjen, som er potensielt destruktiv for både vitenskap og filosofi.
Jens Saugstad, professor i filosofi, Stig S. Frøland, professor i medisin, Kjell Madsen, førstelektor i filosofi, Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, Reidun Sirevåg, professor i biologi og Inger Nygaard Preus, universitetslektor i filosofi, alle ved Universitetet i Oslo