Å få avslag fra en venninnegjeng er like vondt hver gang
Det verste jeg visste da jeg gikk på skolen, var de gangene laereren sa «gå to og to sammen», «finn deg en partner å samarbeide med» eller «sett dere i gruppe for å diskutere». Jeg viste hvordan det endte. Jeg ble sittende og se fremover mens jeg hørte at de andre sprang rundt til hverandre. Stolene som ble slept rundt omkring i rommet. Hvor skulle jeg gå? Jeg ble som oftest plassert av laereren der det manglet en person.
Jeg husker spesielt én hendelse. Jeg ble plassert sammen med noen jenter i klassen. Vi hadde fått oppgaver vi skulle løse. Men oppgavene var ikke temaet jentene diskuterte. Det var bursdagen til en av dem som var det store samtaleemnet. «Hva skal vi ha på oss?» «Skal vi spleise på en gave?» Dette var bare et par av spørsmålene som ble stilt. Det eneste spørsmålet jeg satt med var «er jeg den eneste som ikke er invitert?»
Med årene er jeg blitt vant til å høre setningene «jeg tror vi blir for mange» eller «jeg skal høre om du kan vaere med». På Snapchat og Instagram har jeg erfart at det blir lagt ut utallige bilder av alle andre enn meg. Tårene presser på hver gang.
Å få avslag fra en venninnegjeng er like vondt hver gang. Følelsen av ikke å bli inkludert, overskygger det meste.
Min løsning var å holde ting inni meg. Og vet dere hva? Jeg gjør det fortsatt. For hver gang jeg er blitt avvist, har jeg mistet mer og mer selvtillit. Nå sitter jeg igjen med en evig frykt for å bli avvist igjen. Avslagene jeg har fått, har gjort at jeg har bestemt meg for å ta tak i psyken min. Jeg skal snakke med psykolog. Jeg skulle gjort det for ti år siden. Problemet var bare at jeg trodde jeg skulle klare å håndtere ting selv.