Frank Rossavik: Knut Arild Hareide led nederlag. Han kunne trolig ha vunnet.
Knut Arild Hareide led nederlag. Han kunne trolig ha vunnet.
Kristelig Folkeparti valgte bort Knut Arild Hareide til fordel for Erna Solberg og makt. Det var en avklaring, men det er usikkert om den løser problemer for noen.
Statsministeren kan få den firepartiregjeringen hun har drømt om siden før valget i 2013, men hva er egentlig gevinsten? Neppe ro, i hvert fall. Også den sannsynlige nye KrF-lederen Kjell Ingolf Ropstad vil trolig drive «verdikamp» mot Fremskrittspartiet, om ikke annet så for å begrense avskallingen i eget parti.
Regjeringens velgergrunnlag blir sannsynligvis heller ikke styrket. KrF er en del av flertallet nå. I den grad et blåere KrF vinner nye velgere, blir det blant folk som allerede i dag hører til på høyresiden.
Deler av KrFs «venstreside» kan derimot forsvinne til Senterpartiet og Arbeiderpartiet.
Jonas Gahr Støre blir altså ikke statsminister nå, og kanskje blir han det aldri, men i det lange løp kan KrFs veivalg tjene venstresiden i norsk politikk.
KrF kan helt enkelt forsvinne i 2021, eller snarere bli et marginalt og regionalt fenomen, med et par representanter fra Sørlandet og Vestlandet.
Slik kan man i alle fall tenke umiddelbart og skjematisk. Virkeligheten viser seg iblant mer dynamisk enn som så.
Hva kan Ropstad by på?
Kan for eksempel Ropstad og hans kommende regime evne å vinne tilbake en følbar porsjon tidligere KrF-velgere fra Høyre og Fremskrittspartiet? Saerlig det siste ville ha vaert noe. Hele det politiske Norge, minus ett partis tilhengere, smertes av Frps sterke posisjon.
Men hvordan skulle det gå til? Ropstad var under landsmøtet opptatt av å understreke at «vi er ikke røde eller blå, vi er gule». Han har til det kjedsommelige understreket at han ikke mener noe annet enn Hareide. Han tror bare at det er mest å hente for KrF i samarbeid med høyresiden.
Ropstad har dessuten ikke Hareides karisma og styrke på talerstolen og i debatter. Han har heller ikke den avtroppendes iblant kvikke og virksomme sans for humor. Så kan man si at disse styrkene heller ikke har hjulpet Hareide stort, men de kunne ha gjort det, brukt sammen med andre virkemidler.
Hvis Hareide virkelig mente at dette veivalget var avgjørende for KrF, burde han ha brukt makt i stedet for å la det skure.
Ikke strategisk nok
I det hele tatt, det litt triste ved KrFs landsmøte var Hareides fremtoning. Ikke fordi han holdt en dårlig tale og ikke fordi han ga delegatene et ultimatum. Det triste var å se delegatenes ansikter da han «truet» med å gå. Ikke ble de overrasket. Ikke ble de lei seg, så det ut til.
Hareide er nok respektert og likt i KrF, men etter en årrekke uten makt, men med elendige valgresultater og stadig mer intern strid, var autoriteten hans ikke veldig stor.
Skulle restene av hans autoritet ha hatt virkning, måtte han ha brukt den lenge før selve landsmøtet. Han måtte vite at han i beste fall kunne vinne en knapp seier. I den situasjonen trengs sterk vilje og en klar strategi for å vinne flest mulige delegater. Han kunne dessuten ha forankret beslutningen i en lengre prosess.
Tatt på sparket
I stedet fremsto kampen om delegater som nokså tilfeldig. Det virket som om lederen trodde han kunne vinne den bare fra talerstolen. Han kom ikke engang på å oppfordre til proporsjonal fordeling av delegater før Rogaland KrF så sitt snitt til å sende en nesten rent blå delegasjon.
Hvis Hareide virkelig mente at dette veivalget var avgjørende for KrF, burde han ha brukt makt i stedet for å la det skure. I noen situasjoner er ikke demokrati hva et parti trenger mest.
Men Hareide er Hareide, og det gikk som det gikk.