PRISET BARNEBOK BÁRÐUR OSKARSSON LUFTER STORE SPØRSMÅL I EN ENKEL FORM.
Kaninen Bob lurer på hva som befinner seg bortenfor treet i horisonten. Hunden Hilbert dukker opp og skryter av at han har vaert bortenfor treet og reist hele jorden rundt. For han kan nemlig fly. Hilbert skryter litt mer og går sin vei. Det er faktisk hele handlingen i årets vinner av Nordisk Råds barnebokpris.
Det usagte
Dette er Bárður Oskarssons syvende billedbok hvor han selv står for både tekst og bilder. Tre av dem har vaert nominert til Nordisk råds pris. Og det betyr at Faerøyene har løftet ham frem annethvert år siden barnebokprisen ble etablert i 2013.
Når man kan vinne den høythengende barnebokprisen for en lavmaelt, absurd billedbok, så er det åpenbart at det må ligge mer under og bak. Og det gjør det virkelig. Oskarsson lufter store spørsmål og livets uro i en enkel form.
I hans billedbokunivers befinner vi oss et sted mellom slapstickkomedie à la Tom & Jerry, finstemt understatement-humor og en stille tomhet hvor mye forblir usagt, som i et Jon Fossestykke.
Dukketeater
Tegningene er som en dukketeaterscene – før bakveggen er hengt opp. To figurer står vendt mot hverandre og snakker sammen. 16 helsides bilder, 38 setninger med tekst – og to rekvisitter. Horisontlinjen er lav, og hverken forgrunn eller bakgrunn er utviklet. Lignende enkle «sceneanvisninger» finner vi også i de tidligere billedbøkene hans. Tomrommet har sin egen fortelling, og de raskt stiliserte karakterene gir stort rom for meddiktning. I dialogen mellom en naiv kanin og en hund som er lystløgner, oppstår det noen spenninger som selv svaert små barn kan ha stor glede av å avsløre.
Heimstaddikting
Det er karakteristisk for litteraturen fra små språksamfunn at den ofte vil drøfte identitet. Derfor handler mange faerøyske barnebøker om hvordan det er å vaere barn på Faerøyene. Det ser vi i klassikere som Ebba Hentzes Antonia-bøker (1985) og Steinbjørn B. Jacobsens Vár og månen (1989) og i de bøkene som har vaert nominert og oversatt fra Faerøyene de siste årene. Vi ser noe lignende i de samiske og grønlandske prisnominasjonene. I så måte er Bárður Oskarsson et unntak. Det er ikke noe ved tema eller illustrasjoner som gjør ham spesielt faerøysk. Noe av forklaringen kan selvsagt vaere at han i 25 år har bodd og arbeidet i Danmark, men vi kan også se det som et tegn på at faerøysk litteratur har vokst seg ut av heimstaddiktingen. For Oskarsson er populaer i hjemlandet. To av figurene fra debutboken fra 2004 opptrådte på et frimerke i 2010.
Godt regissert
Jeg har vaert begeistret for Oskarsson siden den første prisnominasjonen i 2014 med Den flate kaninen. Det er godt at to av bøkene hans finnes på norsk. Mens vi venter på en norsk utgave av Treet, kan du gjerne lete opp Den flate kaninen og se hva som skjer når en hund og en rotte finner en overkjørt kanin. Det er en genial kombinasjon av et morbid tema, en fomlete jakt på passende omsorg for det døde dyret og en finstemt regissert visuell komikk.