Nominert til Brageprisen for tragisk roman om krenkelsestyranniet
Vi tror vi lever i krenkelsenes tid. 49-åringen Tore Kvaeven viser i sin nye roman hvordan tragedien ubønnhørlig rammer et samfunn der krenkelser møtes med kald skulder, hevn og nye krenkelser, men da er vi på 1200-tallet.
Kvaeven skriver ikke om vår tid. Han løfter oss heldigvis ut av nåtiden, ut av det alminnelige 200-årsperspektivet i vanlige historiske romaner og setter oss ned på Grønland anno 1293.
Derfra forteller han en dramatisk og tragisk historie om kjaerlighet, sjalusi og hat.
Kvaeven debuterte med den store vikingromanen Hard er mitt lands lov (2011) med handling fra 1000-tallet. Årets roman Når landet mørknar er flyttet noen hundreår frem.
Fart og spenning
Landets lov er hard også i årets roman, men
hardere er landets tradisjoner med slektsfeider, skamangst, krenkelser, hevn og holmgang.
Romanen er fartsfylt og handlingsmettet. Folk plyndres, hjem blir påtent, familier drukner, hester hevnslaktes, rovmordere forfølges, og slekter møtes til holmgang på Blodgrasvollen. Og midt i alt er det noen som forelsker seg i feil person.
Fjellbøndene på Grønland holder seg til den gamle Odin-troen, mens fjordbøndene tror på Kvitekrist. Men det med å snu det andre kinnet til og tale vennlig med både venner og fiender, er ikke blitt noen tradisjon blant fjordbøndene ennå. Fjordhøvdingen prøver riktignok å overlate hevnen til Kvitekrist og Herren, men han gir dem bare 20 dager.
Slike knappe, konsise og småvittige vendinger og replikker er det flere av i romanen. Her følger Kvaeven idealet fra islendingesagaene, som også er fulle av munnrappe kommentarer, og som er en åpenbar inspirasjon for Kvaevens bøker.
Krenkelsestyrannisk
Under det hele – bak kjaerlighetslengselen, krenkelsene, hevnen og holmgangen – ligger det mer kulturhistorie og åndshistorie enn romanens fartsfylte overflate først kan gi inntrykk av. Kvaeven er en forfatter som makter å forene en handlingsmettet og spennende historie med et dypere innhold.
Dette samfunnet er et krenkelsestyranni der ingen slipper unna tradisjonen med å hevne og aldri bli enige om å leve sammen med sine feil og mangler og ulike syn på verden.
Deri ligger også den tragiske dimensjonen både i islendingesagaene og hos Kvaeven: Du må hevne og krenke på nytt og på nytt, også når du gjør det motvillig. Kvaevens hovedperson har stor egenvilje, men tradisjonen ligger tyngre i ham enn han kanskje hadde trodd før han må velge.
Det aller viktigste
Mange av personene er faste skikkelser eller typer som ikke gjennomgår noen endring utover i romanen. De representerer gamle overbevisninger og posisjoner, og det er slik det skal vaere i denne typen roman. Kvaeven viser et samfunns utvikling gitt de roller, trosretninger og tradisjoner de enkelte slektene står i.
Et av unntakene er hovedpersonen selv, unggutten som forelsker seg i ungjenta han ikke kan få, selv om de begge vil ha hverandre. Unggutten lever i et samfunn der det aller verste er å bli vanaeret og ikke hevne det. Men helten må tape ansikt for å få den han vil ha, eller tape den han vil ha for å vinne tilbake aeren.
Spørsmålet er hva som er aller viktigst for ham når det kommer til stykket.
Karfolket i denne romanen har ikke kink i ryggen eller vondt i hodet, for å si det sånn. De ligger med sverd- og knivkutt og svever mellom liv og død og pine i ukevis mens kvinnene vokter på dem og lokker liv i dem.
Kvaeven går ikke av veien for melodramatiske effekter, og det forringer ikke romanen. Det høyner både romantikk og spenning. Knapt et gress-strå får vaie i vinden uten å få sjelslivet sitt fremstilt i denne romanen. Forfatteren lar også hvalross, hai, sau og isbjørn fortelle leseren hvordan de tenker og føler om livet på Grønland, og det fungerer utmerket.
Alt lever i denne romanen, fra språk og handling til bølgene i fjaera, skjønt alt også er truet av undergang og død. Noen er krenket, og det må hevnes.