Solid biografi om arbeiderdikteren Arne Paasche Aasen
Å studere fremveksten av det moderne Norge gjennom en halvgod lyriker er faktisk et originalt prosjekt!
Arne Paasche Aasen, født på Steinkjer i 1901, debuterte tyve år gammel med Sigd og hammer og ga ut en lang rekke diktsamlinger frem til sin død i 1978. Han var en populaer lyriker, revyforfatter og oppleser, men er i dag stort sett glemt.
Mange vil huske bare ett dikt av ham, «De naere ting»: «Ditt sinn monne flyve så vide omkring / det er som du glemmer de naere ting.» Kanskje også «Blåveispiken»: «Jeg går og rusler på Ringerike.» Diktene ble tonesatt og fremført av Kurt Foss og Reidar Bøe, og det er som viser de lever videre.
Er det grunn nok til å skrive en biografi på 620 sider om ham? Nei, tenkte jeg først, og husket den korte karakteristikken min foreleser på universitetet kom med: «Arne Paasche Aasen ble dessverre partidikter for Arbeiderpartiet istedenfor dikter.»
Men når jeg leser denne biografien, oppdager jeg at nettopp dette faktisk gjør ham interessant. Han var ung under revolusjonen i Russland, og hans mor Augusta Aasen var en sentral person i Arbeiderpartiet og delegat til Den tredje internasjonales 2. kongress i Moskva i 1920. Der døde hun i en ulykke og ble begravet ved Kreml-muren.
Ideologisk kamp
Sønnen tok over den ideologiske arven og erklaerte seg som militaernekter og proletar uten fedreland i kamp for arbeiderrevolusjonen. Samtidig var han festglad, kvinnekjaer og alltid velkledd, en revolusjonsbohem.
Arne Paasche Aasen ville vaere en ny Wergeland, men hadde ikke det samme dikteriske talentet. Hans gode venn Rudolf Nilsen, også politisk poet på venstresiden, anklaget ham for å skrive parolepoesi, og mente at også en arbeiderdikter måtte bedømmes etter vanlige litteraere standarder.
Etter at Arbeiderpartiet i 1935 danner regjering, blir Paasche Aasen partidikter som underlegger seg bevegelsen og dens mål.
Får gradvis respekt for ham
Hovedsaken for Arild Bye er ikke å gi nylesninger av Paasche Aasens lyrikk, heller ikke å oppvurdere den, men å se den i en politisk og litteratursosiologisk sammenheng.
Jeg merker da at jeg får en gradvis respekt for denne middels gode dikteren. Respekt for hans mange prologdikt og tramvirksomhet med sang, revy og opplesninger i sosialismens aerend, hans motstandsdikt under krigen og hans betydning for norske Sachsenhausen-fanger.
Under pseudonymet Dorian Red leverte han daglig dikt til Arbeiderbladet fra 1935 og til sin død, rundt 4000 dikt. Disse, som alltid var på rim og rytme, var populaere og hadde en misjon i sin samtid. I litteraere kretser sank imidlertid hans omdømme.
Arild Bye får godt frem at han valgte dette livet, at han ville vaere kommuniserende og dagsaktuell. Hvor er originaliteten og det personlige, vil en moderne leser spørre.
Kanskje er spørsmålet feil stilt, det er kollektivet han ville tjene. Diktet «Din Ungdom» er i dag blitt en humanetisk sang som ofte brukes i borgerlige konfirmasjoner, mens arbeiderbevegelsen har tatt til seg dikt som «Seieren følger våre faner» og «Frihetens forpost».
Politisk historie mer enn litteraturhistorie
Arild Bye er først og fremst en nøktern historiker i dette verket. Han dikter seg ikke inn i personen, men tar forbehold som «Han må ha sett ...», og lager ikke sceniske fremstillinger selv der stoffet kunne ligge til rette for det. For eksempel heter det at Paasche Aasen traff Rudolf Nilsen «en eller annen gang i 1918, det kan ikke stadfestes akkurat når».
Mens Merete Morken Andersen i sin biografi om Amalie Skram forsøker å forstå forfatteren og forfatterskapet ved innlevelse og meddiktning, er Bye strengt nøktern. Noen unødvendige gjentagelser er det, om Paasche Aasen-parets barnløshet, om Johan Falkbergets mangel på kritisk tilbakemelding til vennen m.fl.
Paasche Aasen har vaert viktigere for norsk arbeiderbevegelse enn for norsk litteraturhistorie. Denne biografien er derfor mer for den historisk og politisk interesserte enn for den lyrikkinteresserte. Men å studere fremveksten av det moderne politiske Norge gjennom en halvgod lyriker er faktisk et godt og originalt prosjekt!
Henning Howlid Waerp