O skjenk meg en grav
Noen kunstmellomrom faller dessverre bort når jeg siterer Waerness i avisprosa. Det er i det hele tatt mye som faller bort i avisprosa som får plass i hans dikt. En nyttemaksimerende anmeldelse ville sagt noe sånt som dette: At Waerness ved en stadig forflytning av poetiske bilder gjør noe med leseren som klarere og mer prosaisk tekst ikke kan. Leserens sinnsforvirring er kort sagt et midlertidig steg til sinnsutvidelse.
Kanskje. Det er selvfølgelig også mulig – og jeg holder selv en knapp på – at diktene bare er forvirrende.
Jeg foretrekker de klare bildene og enkle gledene i samlingen. For eksempel et dikt om Donald Duck som siterer de få verselinjene jeg kan utenat fra barndommen: «o skjenk meg en grav / i det isgrønne hav / la bølgene kvele min gråt.»
Carl Barks udødelig gjendiktet og her gitt nytt liv i et delvis sosialrealistisk, delvis surrealistisk marerittAndeby. Donald har sterke meninger om amatørporno og kriminelle innvandrere.
Beckettsk babbel
Graven i det isgrønne hav er langt fra den eneste. Samlingen er full av død og drømmer om udødelighet. Av og til får man inntrykk av å lese ord som har revet seg løs fra Bibelen og nå gjør sin egen greie.
Logikken er assosiativ og – mistenker man – skrevet frem på innfall. Det er som om en myk poetisk sensibilitet hele tiden kaster seg mot den harde virkeligheten i et forsøk på å løsne den opp.
«alt blir sant for den som snakker lenge nok», står det. Og det virker ikke ironisk når en poet i boken sier: «jeg prøver å ikke stå i veien / det er min definisjon / av å dikte.»
Man får inntrykk av at en beckettsk babling står bak de fantasifulle sprangene. Så lenge denne stemmen holder det gående, håper den håpløst på å støte mot noe meningsfullt.
Grotesk
Diktene er datert mellom 2010 og 2018 og sortert i seks såkalte bølger. De kretser om døden med halvreligiøse, til tider politiske, men alltid komiske og groteske bilder. Diktene er groteske også rent visuelt, altså grotteaktige, grovskårne, med sine hulrom og varierende linjelengder.
Når bildene sitter, er det gøy å lese Waerness. Man føler seg båret videre av intuitive resonnementer i en frittflytende verden av mulige meninger. For eksempel diktet «vrengt mann» om en far og sønn som er vrengt: «han ligger i ei gryte og koker suppe / på seg selv.»
Altfor ofte opplever jeg diktene som tilfeldige komposisjoner. Da får jeg heller ikke lyst til å gå dypere inn i dem for å grave opp lag som kanskje, kanskje ikke finnes der.