Debatt

Internett flommer over av voksne, tilsynelatende relativt friske, mennesker med Downs syndrom. Talerne forteller at de føler seg «sortert vekk» eller «ikke like verdifulle». Det deles og kommenteres av mennesker jeg kjenner godt. «Det er så flott og viktig det som kommer frem, hurra for mangfoldet!»

Statsminister Erna Solberg står i debatten på NRK og forteller at mange tar seg svaert naer av å ha en diagnose som kan vaere direkte årsak til lovlig sen abort.

Det oppleves som intet annet enn moraliserende ovenfor «sånne som meg».

Jeg vil fortelle om hvorfor jeg endte med en skamfull og endeløs trist abort.

Hensikten er å belyse at det ikke er et enkelt valg og ingen lettvint løsning. Det var tilnaermet ingen personlige erfaringer å lese for å hjelpe meg til å gjøre et valg høsten 2016. Og jeg skjønner hvorfor. Det er så tabu. Kanskje kan dette vaere til hjelp.

Diagnose: Downs syndrom

Mannen min og jeg møtte spent til ultralyd i uke 11 ved en privat klinikk. Vi ville se det kommende barnet vårt, og vi ville vaere forberedt på det som måtte komme om noe ikke var «som det skulle vaere». Vi ville bare vite. Skulle det for eksempel vaere Downs syndrom ville vi jo takle det? Jeg møtte meg selv i døren så det sang.

Vi ble henvist til Rikshospitalet for fosterdiagnostikk. Det ble ikke noe feiring med kake.

Vi reiste hjem på samme T-banebillett som vi reiste ned til byen. Ukene frem til avtalen sneglet seg av gårde. Jeg leste det jeg kunne finne om målinger av nakkefold, så da fostermedisineren gjorde målingen så jeg like raskt som ham at nakkefolden ikke var gått tilbake slik den burde. Vi ble tilbudt morkakeprøve, og fikk samtidig beskjed om at dette med stor sannsynlighet dreide seg om et kromosomavvik.

Nok en uke med venting. På et vis håpet vi på at resultatet skulle vise kromosomavvik som ikke var forenelig med liv. Da slapp vi å ta et valg.

Dilemmaet ingen vil stå i

Det er naermere 50 prosent sjanse for at et foster med Downs syndrom fødes prematurt eller så tidlig at det regnes som en spontanabort. Det er en forferdelig belastning å skulle gå og «vente» på en spontanabort eller prematur fødsel. Og livet som nyfødt prematur er preget av smertefulle prosedyrer og undersøkelser og er komplisert og belastende for barnet.

Jeg har jobbet som sykepleier på barneavdelinger på sykehus. Jeg vet noe om hvordan et liv med Downs syndrom kan arte seg for de mange som ikke er friske nok til å stå på en talerstol. Jeg var redd barnet vi kunne få ville få et vondt liv. Jeg var redd familien vår skulle gå i oppløsning.

Fra før hadde vi et barn på to år. Tenk deg at barnet ditt på to eller tre år trenger trøst, nesespray, en armkrok. Men det har du ikke anledning til, fordi du hjelper lillebror å ligge i en stilling så han kan puste.

Så der sto vi. Med en liten sjanse for at barnet lever opp relativt friskt, uten store plager. Men med en stor risiko for at barnet fødes prematurt, har alvorlige fysiske og psykiske utviklingshemninger og kan få så store hjelpebehov at det går sterkt utover den omsorgen storebror trenger.

Det jeg ikke brydde meg, om var å gjøre det politisk riktige valget og å bevare «mangfoldet». Eller ikke å fornaerme noen. Det er ikke deres sak. Den som blir sittende med belastningen, er barnet, meg og min familie.

Aborten og skammen

Vi møtte bare mildt, behagelig, forståelsesfullt helsepersonell gjennom hele denne prosessen. Lille julaften møtte vi i abortnemnd. Midt i julen sto jeg i resepsjonen på fødeavdelingen