Min pakistanske mor frykter jeg skal bli som nordmenn
Foreldrene mine flyttet til Norge for å gi meg et liv som er annerledes enn i hjemlandet. Det føles ikke som jeg får det.
Som norskpakistansk ungdom i det norske samfunnet møter jeg på mange utfordringer.
En av de største utfordringene for meg er å takle presset, reglene og forventningene fra foreldrene mine.
Venner er tabu
Min mor er veldig streng og overbeskyttende. Det er ikke noe galt med det, men hun skjønner ikke at det kan bli for mye. Hun er redd for at jeg skal bli som norske ungdommer: feste, drikke, ruse meg og få meg kjaereste.
Det er litt som om jeg ikke har lov til å velge mine egne venner. Venner over internett er på en måte tabu, for moren min mener de ikke er ekte. Hvis jeg snakker med dem, må det skje i skjul for at jeg ikke skal bli fersket.
Jeg skrur av eller legger fra meg mobilen med en gang noen kommer inn i rommet, for jeg vil bare bli bombardert med spørsmål om hvem det er jeg snakker med hvis noen ser meg snakke i mobilen.
Ingen kjaereste før ekteskap
Jeg har heller ikke lov til å ha kjaereste. Hvorfor? Fordi moren min mener at det går imot den pakistanske kulturen.
Jeg skal ikke få lov til å ha følelsen av å like noen med motsatt kjønn før jeg gifter meg. Det er ikke mulig å kontrollere følelsene, men det er ikke noe som hun forstår.
Jeg kan ikke feste med norske folk, fordi familien min frykter at jeg blir en av dem.
De frykter i tillegg for at det sosiale livet mitt blir ødelagt. Jeg har aldri vaert på en fest før på grunn av dette. Det er noe jeg synes høres interessant ut, men på grunn av frykten hos familien vil jeg aldri få kunne dra på fest.
AEreskultur
Hovedgrunnen til at jeg ikke kan vaere en vanlig norsk ungdom, er at aeren blir satt på spill. Forventningene fra den pakistanske kulturen må oppfylles, ellers går det ut over familiens aere.
Det er frykt for at andre skal snakke dritt om oss, hvis jeg for eksempel har vaert ute med en gutt og noen har sett det. Rykter vil spre seg, og jeg vil bringe skam over familien.
Jeg bor i Norge, ikke i Pakistan. Det er litt som om moren min ser ting på andre måter enn meg. Hun oppdrar meg som en av kusinene mine i Pakistan, altså ved å fortelle meg hva som er rett og galt der, og hun forventer at jeg skal følge det.
Presset er ikke sunt
Foreldrene mine flyttet fra hjemlandet for å få en bedre fremtid og gi barna sine et liv som er annerledes enn i hjemlandet. Det føles ikke ut som det.
Jeg har lite frihet i forhold til andre nordmenn. Jeg har strenge rammer for meste jeg gjør. Jeg er ikke er ute så ofte og er blitt ganske asosial.
Som en ungdom i det norske samfunnet må jeg bryte noen av reglene foreldrene mine har gitt meg. Å leve med strenge regler og forventninger som 16-åring, er ikke sunt.
Livet er nå, og foreldrene har ikke rett til å ødelegge sine barns ungdomstid.