Klimaloven legitimerer en lite ambisiøs klimapolitikk
Norges nye klimalov har som formål å fremme gjennomføringen av Norges klimamål. Loven oppstiller et mål om 40 prosents utslippsreduksjon innen 2030, og 80–90 prosent innen 2050. Likevel fremlegger regjeringen Solberg et forslag til statsbudsjett for 2019 som er helt uten ambisjoner om å gjøre de store og nødvendige endringene. Dette på samme dag som FNs klimapanel leverer sin mest alvorlige klimarapport noensinne.
Klimaloven som trådte i kraft januar 2018, skiller seg fra andre norske lover. Med sine syv paragrafer er den saerdeles kort og retter seg kun mot offentlige myndigheter. Loven inneholder heller ingen sanksjonsbestemmelser for det tilfellet at lovens målsetninger ikke nås. Den viderefører ordningen med bruk av markedsmekanismer i klimaregnskapet. Det vil si at utslippsreduksjoner kan oppnås gjennom investering i utenlandske klimaprosjekter og ved bruk av kvotehandel, herunder EUs klimakvotemarked. Forenklet kan dette beskrives som markedsmekanismer som åpner for at Norges klimakutt kan tas utenfor Norge.
Når Regjeringen viser til at Norge leverer i henhold til sine internasjonale forpliktelser, er det på denne bakgrunn tallene må leses. Selv om Norges rapporter til FN viser at kravene til utslippskutt oppfylles, har de nasjonale utslippene de siste ti årene økt. Kuttene Norge viser til, er kutt foretatt utenfor landegrensene, men som Norge kan regnskapsføre gjennom bruk av markedsmekanismer.
For Norge er dette god samfunnsøkonomi. Bransjer som oljenaeringen slipper å måtte forholde seg til utslippskutt. Industri og naeringsliv kan beskyttes, samtidig som Norge oppfyller kravene til reduserte utslipp sett i en global kontekst. Dette reiser likevel både etiske og rettslige problemstillinger som den norske klimaloven i sin form og ordlyd er med på å videreføre gjennom å ikke stille krav til nasjonale kutt eller krav til de enkelte sektorene.
I strid med internasjonale forpliktelser
Manglende nasjonale kutter i strid med Norges internasjonale forpliktelser. K y o to-protokollen sier at bruke nav markedsmekanismer skal komme i tillegg til nasjonale utslippskutt. At noe skal komme« itillegg », bygger på forutsetningen o mat nasjonale utslippsreduksjoner utgjør hoveddelen. Paris-avtalens målerblant annet balansemellom menneskeskapte utslipp og opptaka v klimagasser innen 2050. Ambisjonsnivået i Norges klimalover lavere. Istedet for å legget il grunnen målsetning om balanse, brukerklimaloven begrepet« lav utslipps samfunn », en målsetning som er blitt kritisert for å vaere for vag, udefinerbar og for lite ambisiøs.
Klimaloven fremstår som et uttrykk for gode intensjoner, men uten det gjennomføring sin si ta ment som håndheving s mekanismer og domstols kontrollville gitt. Lovens svakheter at ambisjonsnivået på enkelte punkterer lavere enn det som følger av Norges internasjonale forpliktelser. Dermed legitimeres en politikk som er lite ambisiøs, og som innebaerer at Norge kan kjøpe seg utav sine utslippsforpliktelser.