Tok makten tilbake
En funksjonsnedsettelse gjorde at professor Rosemarie Garland-Thomson ble interessert i stirring.
Selv stirrer professoren oppgitt tilbake, rister på hodet eller snur seg vekk når noen setter blikket i henne.
Rosemarie Garland-Thomson har en arm som er kortere enn den andre. Hun ble født med tilsammen seks fingre og er derfor vant med å bli stirret på.
Hun er amerikansk professor i engelsk og bioetikk og har skrevet boken Staring: How We Look og har studert fenomenet nøye.
– Det er en generell oppfatning om at den som blir stirret på, er et offer, og at den som stirrer har all makten. Det ønsker jeg å utfordre, sier hun.
Stirrer oppgitt tilbake
Dersom du blir utsatt for stirring over lang tid, så laerer du deg å håndtere stirringen og ta makten tilbake, ifølge Garland-Thomson. Selv bruker hun strategier som å stirre oppgitt tilbake, riste på hodet eller snu seg vekk. Men å gå til angrep på den som stirrer, er ikke en lur strategi for å vinne tilbake selvtilliten og makten, mener hun.
I september skrev NRK om flere slåsskamper ved Hersleb videregående skole i Oslo som hadde startet fordi en jente fra en gruppering hadde «blikket» en jente fra en annen gruppering. «Blikking» er når en person ser på deg, og det blir oppfattet provoserende.
– Blikk har alltid vaert viktig som sosial interaksjon mellom mennesker. Men tilfellet med disse jentene er et perfekt eksempel på hvordan man ikke bør reagere på stirring. Det siste du vil gjøre når noen ser på deg for å mobbe eller undertrykke deg, er å bite på agnet. Det er akkurat det den dominerende stirreren vil, sier hun.
Kvinner og funksjonshemmede
I oktober var Garland-Thomson i Oslo for å snakke om funksjonshemning og bioetikk, som er hennes egentlige akademiske felt. For det var på grunn av sin egen funksjonsnedsettelse at hun ble bevisst og interessert i stirring. Men i den akademiske verden er hun mest kjent for å ha slått feministisk teori sammen med studiet av funksjonsnedsettelse.
Det å vaere kvinne har vaert og kan fortsatt vaere en slags funksjonsnedsettelse i et patriarkalsk samfunn. Slik er det også begrensende å vaere mennesker med funksjonsnedsettelse i et samfunn som ikke er tilpasset dem, mener Garland-Thomson.
– Dersom du endrer sosiale holdninger til folk med funksjonsnedsettelse, samtidig som du tilpasser det fysiske miljøet rundt dem, så er det ikke lenger en ulempe å ha funksjonsnedsettelsen, sier hun.
Med borgerrettighetsbevegelsen og diskrimineringslover ble det lovpålagt å gi mennesker med funksjonsnedsettelse tilgang til det offentlige. Dette gjorde at funksjonshemmede kunne ta del i offentligheten, og at de ble mer synlige, men også at arbeidsplasser ble tilpasset for eksempel rullestolbrukere. Flere med funksjonsnedsettelser kunne komme seg i jobb.
– Jeg lever et liv med høy kvalitet fordi jeg har tilgang til ressurser som sørger for det. Jeg har for eksempel et tale-til-tekst-verktøy som hjelper meg med å skrive. Verden må laere å imøtekomme ulike mennesker, sier hun.
Større rom for annerledeshet
Hun mener vi alle i løpet av livet vil bevege oss inn og ut av ulike funksjonsnedsettelser, enten det er sykdom, skade eller alderdom. Men det er først når vi eller andre forstår kroppen vår som funksjonshemmet, at den blir det, mener Garland-Thomson.
En vanlig antagelse er å tro at mennesker med funksjonsnedsettelser lever et dårligere liv enn andre, noe som ikke er sant, mener hun.
– Er det større rom for annerledeshet i dag enn før?
– Mye større! På grunn av relativt nye lover som kom med borgerrettighetsbevegelsen har holdninger og miljø endret seg. I dag kan man for eksempel ikke diskriminere folk med funksjonsnedsettelser i det offentlige, takket vaere rettigheter bevegelsen kjempet frem. Men vi kan fortsatt bli mer ydmyke når det gjelder hvem vi ser på som verdifulle mennesker.