Jeg mot eliten
Å iscenesette seg selv som individet mot makten, den undertrykte mot eliten, er blitt den raskeste vei til toppen i dag. Og det er sånne som jeg som har skylden.
Gjennom skolegangen på 1980-tallet var jeg en djevelsk plagsom elev. Jeg gjorde det til en sport å krangle med laerere, til mine medelevers forlystelse eller irritasjon.
Laererne jeg møtte, var moderate, venstreorienterte og pragmatiske og skjønte ikke helt hva jeg ville. Ikke så rart, for mistro til autoriteter var min eneste kampsak. Ingen skulle bestemme over meg, ingen kunne vite bedre enn meg.
Noe har skjedd siden den gang. Mens den totale maktkritikk for noen tiår siden var forbeholdt bråkmakere som meg, er den i dag blitt allemannseie. Nå går det tretten på dusinet av oss.
Kritikk gir kred. Over hele den vestlige hemisfaere inntar alt fra studenter til presidenter tilsynelatende progressive og kritiske positurer. Ikke minst har høyrepopulister laert kunsten.
Hvordan i all verden skjedde det?
Mistro som strategi
Da jeg på 1990-tallet begynte på universitetet, kom jeg til et miljø der motstand og kritikk til min forbauselse ble møtt med aerbødighet. I fag som filosofi og litteraturvitenskap var mistro hele fundamentet.
I sentrum av studiene var gjerne franske filosofer som Michel Foucault og Jacques Derrida. Dette var tenkere som prøvde å plukke opp restene av en mislykket marxisme, og som fra studentopprøret i 1968 fikk gjennomslag over hele den vestlige verden. De problematiserte alle former for hierarki og makt.
På 1990-tallet var dette de nye autoriteter ved vestlige universiteter, spesielt på humanistiske studier. Også ved Universitetet i Bergen, der jeg slet mine ungdomssko. Professorene snakket om maktkritiske filosofer med en voldsom lidenskap som smittet over på oss studenter der vi fortsatte å dekonstruere og postmodernisere i barer og bokollektiv.
Av Foucault laerte jeg at historieskriving alltid har valgt side, så man kan like godt skrive en ny. Selv kom han til at psykiatrien konsekvent har forverret situasjonen for de gale, at medisinfaget har ødelagt vårt forhold til kroppen.
Med Derrida forsto jeg at alle samtaler er hierarkiske og partiske. Språket er bygd opp av motstående begreper der det ene har forrang over det andre, som tenkning