Skriver aldri selvbiografisk
– Jeg kunne aldri utlevert mine naermeste, sier forfatter Maria Kjos Fonn.
Jeg lever med meg selv 24 timer i døgnet, så det er en befrielse å skrive om andre enn meg selv. Dessuten ønsker jeg ikke at fiksjonen skal bli et personlig hevnprosjekt.
Det sier den brageprisnominerte forfatteren Maria Kjos Fonn som er aktuell med romanen Kinderwhore.
På ny er det blitt debatt om forfatteres bruk av levende modeller og det å utlevere familie, venner og kjente i selvbiografiske romaner. Debattens utgangspunkt denne gang er Tomas Espedals roman Elsken.
Ufrihet i det virkelighetsnaere
Maria Kjos Fonn er ikke ukjent med problematikken selv om hun ikke skriver selvbiografisk:
– Jeg gjør alltid etiske vurderinger knyttet til gjenkjennelighet når jeg skriver. Jeg kunne aldri utlevert mine naermeste, men jeg har basert enkelte karakterer på perifere personer jeg har møtt på min vei, sier Kjos Fonn.
– Hva har du gjort for å anonymisere disse personene?
– Veldig lite. Dette er ikke personer i min omgangskrets, og det skal mye til for å oppdage hvem det er. Det kan vaere folk jeg har møtt på fest, men ikke vet hva heter, forteller Kjos Fonn.
Hun har vurdert å skrive om virkelige hendelser fra eget liv, men har kommet frem til at det ikke lar seg gjøre av hensyn til de involverte. Hun opplever dessuten at det ligger en ufrihet i det å skrive virkelighetsnaer litteratur.
– Jeg tror ikke det nødvendigvis tilfører litteraturen så mye, med enkelte unntak. Den selvbiografiske litteraturen har absolutt en verdi, men jeg tenker at mange kunne skrevet like gode bøker om de var mer anonymiserte og mindre eksplisitte.
Flere forfattere Aftenposten snakker med, kommenterer de etiske sidene av det å skrive skjønnlitteratur mer åpent enn før.
– Jeg vet om en forfatter som ble refusert i vår fordi forlaget mente manuset ville skade forfatteren. Du ødelegger for deg selv ved å gi ut dette, sa de. Da jeg fikk referert dette manuset, virket det enormt kommersielt fristende, jeg så at det ville skapt baluba, sier Jan Kjaerstad.
Dette var et stort norsk forlag og en forfatter som har fått mye oppmerksomhet, fremhever forfatteren.
– Det var modeller i manuset folk ville gnidd seg i hendene over. Man må ikke innbille seg at forlagene ikke har ryggrad nok til å stoppe slike bøker.
Måtte endre bisetninger
Forfatteren forteller at han som regel ikke baserer sine egne romankarakterer på vir- kelige modeller, men innrømmer at det har fristet ved et par anledninger. Han er imidlertid opptatt av å minne seg selv på at han som forfatter mest sannsynlig vil vaere glemt raskere enn han liker å tenke på.
– Et utsagn om at det var kunstnerisk nødvendig for meg å såre et annet menneske, vil derfor lyde pinlig hult sett i ettertid. Hadde jeg vaert Shakespeare eller Dante, ville det kanskje vaert noe annet, sier Kjaerstad.
Kjaerstad forteller at forlaget ved enkelte anledninger har pekt på bisetninger i manusene hans der personer har vaert for gjenkjennelige. Da har han strøket eller skrevet om setningene uten å blunke.
Forfatteren tror problematikken speiler en tid sterkt preget av behovet for å bli sett.
– Bekjennelsesromanen og vitnelitteraturen har gode kår. Det er en narsissistisk
type litteratur som ofte tråkker over i det etisk betenkelige ved at man drar med seg andre mennesker. Det er kanskje en refleks av hele selfiekulturen.
Jus og moral
Den samfunnsengasjerte forfatteren Torgeir Rebolledo Pedersen sier at også han som poet har samtaler med sin redaktør på forlaget Oktober om anonymisering av modeller.
– Krav til årvåkenheten bør stilles til både forfatter og forlag. Men når alt kommer til alt, er det vel forlaget som sitter med det juridiske ansvaret her, mens det moralske ansvaret påhviler forfatteren. Det kan imidlertid ikke alltid vaere så lett for en redaktør å unngå å vaere servil overfor en kjent og priset romanforfatter, ikke minst hvis han befatter seg med et mulig markedsapellerende tema, sier Pedersen. Han har ikke lest Tomas Espedals bok
Elsken og ønsker ikke å uttale seg om den. – Men rent generelt vil jeg si at hvis en forfatter ønsker å forsvare seg mot en voldtektsanklage, er det kanskje en dårlig idé å gjøre det i en roman ved ensidig å angripe et dårlig anonymisert offer. Saerlig hvis forsvaret mangler litteraere kvaliteter i form av et slags tvisyn, som kanskje også innbefatter et kritisk blikk på seg selv og hendelsen. Et blikk som dermed også kan gå i forfatterens disfavør, sier Pedersen.
– Det er kanskje derfor jeg støtter forfatteren Vigdis Hjorth i debatten om Arv og
miljø. Den fiksjonaliserte kvinnen i denne romanen stiller spørsmål som bringer tvil og tvisyn til torgs på et litteraert svaert gripende og vellykket vis. For her stiller nettopp den litteraere hovedpersonen ikke bare sin mulige overgriper i et dårlig lys, men på sett og vis også seg selv, sier Pedersen.
Anna Fiske om det selvbiografiske
Forfatteren og tegneren Anna Fiske skriver selvbiografisk og sier hun godt kan utlevere seg selv.
– Vi er jo bare mennesker, alle sammen. Når jeg bruker meg selv og er mest aerlig og åpen om hva jeg har opplevd, føler jeg også at jeg treffer flest lesere. Jeg legger ikke skjul på at jeg skriver selvbiografisk, men er veldig varsom med å utlevere andre som er i min naerhet. Jeg beskytter dem, sier Fiske, som i år en nominert til Brageprisen for ungdomsromanen Elven.
Noen ganger har hun vaert usikker på om noe har vaert for gjenkjennelig, og da har hun droppet det.
– Da har jeg forandret på personen eller for eksempel gjort om to personer til én.