KrFs retningsvalg ligner aktiv dødshjelp
De som seiret på det ekstraordinaere landsmøtet i forrige uke, skal nå i regjeringsforhandlinger med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.
Frp har liten eller ingen interesse av å få KrF inn i Regjeringen. Høyre og Venstre tror de vil ha KrF med, men er neppe overbeviste.
Hvilken glede vil Erna Solberg og Siv Jensen få av ikke bare ett, men to småpartier med desperat markeringsbehov i kamp mot sperregrensen?
Hvilken interesse har Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad – hvis han blir KrFleder – av å bli herset med av Høyre og saerlig Frp? Alle vet at små partier nesten aldri tjener på å sitte i regjering.
Å, jo, inntredenen i Regjeringen skal gi noen «seire». Men hva tjener KrF på for eksempel en endring av abortloven, som vil gjøre livet tyngre for noen abortsøkende kvinner og fyre opp alle som ikke kan fordra KrF, men neppe gi faerre aborter?
Å bli veldig kontroversielt kan vaere bra for et parti som er i stand til å utnytte det, som Frp. Men et splittet og tafatt KrF, uten sterke lederskikkelser?
Hvis de impliserte har svar som gir dem trygghet, er det bare å gratulere.
Avtroppende partileder Hareides hovedpoeng var at høyrepopulismen som har herjet i mange land de siste årene, er i grunnleggende strid med KrFs verdier. Derfor burde partiet søke regjeringssamarbeid med Senterpartiet og Arbeiderpartiet (og med Sosialistisk Venstreparti som støtteparti) – for å demme opp i Norge.
Det er en såkalt sinnelagsetisk tilnaerming: Holdningen som ligger til grunn for handling, er viktigst. Sinnelagsetikken står sterkt i kristen tradisjon. Nestekjaerlighetsbudet er et typisk eksempel.
– Støre er ikke Ap
Motsatsen er konsekvensetikk, der vekten legges på følgene en handling får. Oversatt til politikk: Viktigst er å gjøre det som gir KrF mest gjennomslag og gjør samfunnet mer kristelig. Konsekvensetikken er også sterkt forankret i kristen tradisjon.
Det handler om enkeltsaker, som kristne friskoler og paragrafer i abortloven, men også om ideologi: Sosialismen er i sin kjerne en ren konkurrent til religionen. Oppfatter man Ap som et sosialistisk parti, hjelper det lite om partiet for tiden har en leder med gudstro. Som en av talerne på forrige ukes KrF-landsmøte sa: «Jeg sam- arbeider gjerne med Støre, men Støre er ikke Arbeiderpartiet.»
Det er ingen overdrivelse å si at det vesle kristenpartiet består av folk som kunne ha stemt på samtlige andre stortingspartier, med Rødt som mulig unntak.
Staten som trussel
KrF-erne står gudskjelov sammen om noen saker, som friskoler og kamp mot farene som lurer i gen- og bioteknologien, men sakene som splitter, er lettere å se. Høyresiden virker mest opptatt av Israel, abort og valgfrihet for familien, venstresiden av klima, ulikhet i inn- og utland samt nestekjaerlighet i innvandringspolitikken.
For venstresiden er en sterk stat et nyttig redskap. For høyresiden er en sterk stat en trussel, saerlig når den er sekulaer. Ikke rart de sliter i det partiet. Dessuten er det helt ulike oppfatninger om hvem som har skylden for dagens krise.
Bondevik – skurk eller helt?
For en del på høyresiden er Kjell Magne Bondevik en skurk: Han ble hjulpet inn i statsministerstolen av Thorbjørn Jaglands ulykksalige ultimatum til egne velgere ved valget i 1997. Partiet fikk en opptur, men siden har Bondevik og hans venner – Valgerd Svarstad Haugland, Dagfinn Høybråten og Knut Arild Hareide – drevet partiet stadig lenger mot venstre og nedover på meningsmålingene.
Bondevik får mye av skylden for Hareides mislykkede initiativ for å få KrF i kompaniskap med Ap.
For mange på venstresiden er Bondevik tvert imot en helt. KrF har gått tilbake kontinuerlig siden partiet fikk et oppsving på abortsaken og EF-kampen på 1970-tallet. Bondevik og hans folk var de eneste som klarte å utvide og modernisere partiet et hakk rundt årtusenskiftet.
Og nå altså, inn i regjering med høyresiden, basert på en plutselig og kjapp diskusjon, avsluttet av votering med knapt flertall på Gardermoen?
Aktiv dødshjelp?
Hareide gamblet og tapte, så det er ingen grunn til å synes synd på ham. Men hele det desperate behovet for «retningsvalg» ligner mest på noe partiets venstreside og høyreside er enige om å vaere mot, aktiv dødshjelp.
Den erstatter riktignok et langt sykeleie uten saerlige utsikter til bedring. For det kan vaere så enkelt som at partiet lenge har vaert dødsdømt uansett.
Jeg har riktignok skrevet ut dødsattester for partier før, bare for å oppdage at de fikk et liv etter døden. I dette håpet vil høyre- og venstresiden i KrF også kunne stå samlet.
Det kan vaere så enkelt som at partiet lenge har vaert dødsdømt uansett