KrFs ret­nings­valg lig­ner ak­tiv døds­hjelp

Aftenposten - - Forside - Frank Ross­a­vik

De som sei­ret på det eks­tra­or­di­na­ere lands­mø­tet i for­ri­ge uke, skal nå i re­gje­rings­for­hand­lin­ger med Høy­re, Frem­skritts­par­ti­et og Ven­st­re.

Frp har li­ten el­ler in­gen in­ter­es­se av å få KrF inn i Re­gje­rin­gen. Høy­re og Ven­st­re tror de vil ha KrF med, men er nep­pe over­be­vis­te.

Hvil­ken gle­de vil Er­na Sol­berg og Siv Jen­sen få av ikke bare ett, men to små­par­ti­er med de­spe­rat mar­ke­rings­be­hov i kamp mot sperre­gren­sen?

Hvil­ken in­ter­es­se har Tri­ne Skei Gran­de og Kjell In­golf Rop­stad – hvis han blir KrF­le­der – av å bli her­set med av Høy­re og sa­er­lig Frp? Alle vet at små par­ti­er nes­ten ald­ri tje­ner på å sit­te i regjering.

Å, jo, inn­tre­de­nen i Re­gje­rin­gen skal gi noen «sei­re». Men hva tje­ner KrF på for ek­sem­pel en end­ring av abort­lo­ven, som vil gjø­re li­vet tyng­re for noen abort­sø­ken­de kvin­ner og fyre opp alle som ikke kan for­dra KrF, men nep­pe gi faer­re abor­ter?

Å bli vel­dig kon­tro­ver­si­elt kan va­ere bra for et par­ti som er i stand til å ut­nyt­te det, som Frp. Men et split­tet og ta­fatt KrF, uten ster­ke le­der­skik­kel­ser?

Hvis de im­pli­ser­te har svar som gir dem trygg­het, er det bare å gra­tu­le­re.

Av­trop­pen­de parti­le­der Harei­des ho­ved­po­eng var at høyre­po­pu­lis­men som har her­jet i man­ge land de sis­te åre­ne, er i grunn­leg­gen­de strid med KrFs ver­di­er. Der­for bur­de par­ti­et søke re­gje­rings­sam­ar­beid med Sen­ter­par­ti­et og Ar­bei­der­par­ti­et (og med So­sia­lis­tisk Ven­stre­par­ti som støtte­par­ti) – for å dem­me opp i Nor­ge.

Det er en så­kalt sinne­lags­etisk til­na­er­ming: Hold­nin­gen som lig­ger til grunn for hand­ling, er vik­tigst. Sinne­lags­etik­ken står sterkt i kris­ten tra­di­sjon. Neste­k­ja­er­lig­hets­bu­det er et ty­pisk ek­sem­pel.

– Stø­re er ikke Ap

Mot­sat­sen er kon­se­kvens­etikk, der vek­ten leg­ges på føl­ge­ne en hand­ling får. Over­satt til po­li­tikk: Vik­tigst er å gjø­re det som gir KrF mest gjen­nom­slag og gjør sam­fun­net mer kris­te­lig. Kon­se­kvens­etik­ken er også sterkt for­ank­ret i kris­ten tra­di­sjon.

Det hand­ler om en­kelt­sa­ker, som krist­ne fri­sko­ler og pa­ra­gra­fer i abort­lo­ven, men også om ideo­lo­gi: So­sia­lis­men er i sin kjer­ne en ren kon­kur­rent til re­li­gio­nen. Opp­fat­ter man Ap som et so­sia­lis­tisk par­ti, hjel­per det lite om par­ti­et for ti­den har en le­der med guds­tro. Som en av ta­ler­ne på for­ri­ge ukes KrF-lands­møte sa: «Jeg sam- ar­bei­der gjer­ne med Stø­re, men Stø­re er ikke Ar­bei­der­par­ti­et.»

Det er in­gen over­dri­vel­se å si at det ves­le kris­ten­par­ti­et be­står av folk som kun­ne ha stemt på samt­li­ge and­re stor­tings­par­ti­er, med Rødt som mu­lig unn­tak.

Sta­ten som trus­sel

KrF-er­ne står gud­skje­lov sam­men om noen sa­ker, som fri­sko­ler og kamp mot fa­re­ne som lu­rer i gen- og bio­tek­no­lo­gi­en, men sa­ke­ne som split­ter, er let­te­re å se. Høyre­si­den vir­ker mest opp­tatt av Is­rael, abort og valg­fri­het for fa­mi­li­en, venstre­si­den av kli­ma, ulik­het i inn- og ut­land samt neste­k­ja­er­lig­het i inn­vand­rings­po­li­tik­ken.

For venstre­si­den er en sterk stat et nyt­tig red­skap. For høyre­si­den er en sterk stat en trus­sel, sa­er­lig når den er se­ku­la­er. Ikke rart de sli­ter i det par­ti­et. Dess­uten er det helt uli­ke opp­fat­nin­ger om hvem som har skyl­den for da­gens kri­se.

Bon­de­vik – skurk el­ler helt?

For en del på høyre­si­den er Kjell Mag­ne Bon­de­vik en skurk: Han ble hjul­pet inn i stats­mi­nis­ter­sto­len av Thor­bjørn Jag­lands ulykk­sa­li­ge ul­ti­ma­tum til egne vel­ge­re ved val­get i 1997. Par­ti­et fikk en opp­tur, men si­den har Bon­de­vik og hans ven­ner – Val­gerd Svar­stad Haug­land, Dag­finn Høy­brå­ten og Knut Arild Harei­de – dre­vet par­ti­et sta­dig len­ger mot ven­st­re og ned­over på me­nings­må­lin­ge­ne.

Bon­de­vik får mye av skyl­den for Harei­des mis­lyk­ke­de ini­tia­tiv for å få KrF i kom­pa­ni­skap med Ap.

For man­ge på venstre­si­den er Bon­de­vik tvert imot en helt. KrF har gått til­ba­ke kon­ti­nu­er­lig si­den par­ti­et fikk et opp­sving på abort­sa­ken og EF-kam­pen på 1970-tal­let. Bon­de­vik og hans folk var de enes­te som klar­te å ut­vi­de og mo­der­ni­se­re par­ti­et et hakk rundt år­tu­sen­skif­tet.

Og nå alt­så, inn i regjering med høyre­si­den, ba­sert på en plut­se­lig og kjapp dis­ku­sjon, av­slut­tet av vo­te­ring med knapt fler­tall på Gar­der­moen?

Ak­tiv døds­hjelp?

Harei­de gam­blet og tap­te, så det er in­gen grunn til å sy­nes synd på ham. Men hele det de­spe­ra­te be­ho­vet for «ret­nings­valg» lig­ner mest på noe par­ti­ets venstre­side og høyre­side er eni­ge om å va­ere mot, ak­tiv døds­hjelp.

Den er­stat­ter rik­tig­nok et langt syke­leie uten sa­er­li­ge ut­sik­ter til bed­ring. For det kan va­ere så en­kelt som at par­ti­et len­ge har va­ert døds­dømt uan­sett.

Jeg har rik­tig­nok skre­vet ut døds­at­tes­ter for par­ti­er før, bare for å opp­da­ge at de fikk et liv etter dø­den. I det­te håpet vil høy­re- og venstre­si­den i KrF også kun­ne stå sam­let.

Det kan va­ere så en­kelt som at par­ti­et len­ge har va­ert døds­dømt uan­sett

ILLUSTRASJON: IN­GE GRØDUM

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.