Veiprising er svaret. Men hva var spørsmålet?

Om problemet er at det er for dyrt å kjøre bil, må løsninger søkes andre steder Sier ja til veiprising: Data-tilsynets direktør Bjørn Erik Thon.

Datatilsynet ga i forrige uke klarsignal til å innføre veiprising i Norge.

Dette har utløst unisont positive reaksjoner, med god grunn. GPS-basert veiprising en klart forbedret form for brukerbetaling sammenlignet med dagens situasjon, som baserer seg blant annet på bompenger.

Prinsippet er enkelt: Alle bilister betaler en avgift pr. kjørte kilometer. Avgiften kan variere for eksempel etter hvor mye bilen forurenser, hvor mye bilen sliter på veiene, når på døgnet kjøringen skjer, og hvor i landet. Dermed unngår man de uønskede effektene bompenger har, som at folk unngår bommen ved å ta alternative ruter. Eller at enkelte rammes hardt av tilfeldigvis å havne utenfor en bomring, mens naboen slipper.

Slikt sett er GPS-basert veiprising en forbedret og mer treffsikker innkrevingsmetode. Men ingen bør forledes til å tro at veiprising løser grunnleggende dilemmaer i samferdselspolitikken.

De 131 milliardene bilistene skal betale frem mot 2030, er fortsatt nødvendige (og trolig utilstrekkelige) for å finansiere planlagte veier. At innkreving skjer gjennom veiprising i stedet for bompenger, vil neppe stoppe misnøyen blant dem som mener bilister betaler for mye. Og akkurat som bompenger vil også veiprising ramme sosialt skjevt i den forstand at regningen blir vanskeligst å betale for dem som har minst.

Rundt byene er for eksempel bompenger innført for å finansiere samferdselsprosjekter, samtidig som trafikken skal reduseres. Det er altså meningen at det skal vaere dyrt å kjøre bil. Nye muligheter for å differensiere avgiften skaper også nye avveininger. Hvor mye dyrere skal det bli å kjøre en lite miljøvennlig bil, på populaere tidspunkter og i tettbygd strøk, sammenlignet med utslippsfrie, utenfor rushtid og i distriktene? Foreløpig har ikke politikerne inngitt seg på disse diskusjonene, selv om det er her mesteparten av politikken ligger.

Det kan ikke vaere noe mål at bilistene betaler mindre enn i dag. I hvert fall ikke om alternativet er at hele fellesskapet må plukke opp regningen. Elbilsubsidiene er dessuten i ferd med å bli et betydelig problem for statskassen, og kan ikke vedvare på sikt.

Veiprising er svaret dersom spørsmålet kretser rundt innkrevingsmetoder for brukerbetaling av vei. Men om problemet er at det er for dyrt å kjøre bil, må løsninger søkes andre steder. For eksempel går det an å redusere utgiftene ved å bruke litt mindre på vei enn de 667 milliardene stortingsflertallet har vedtatt frem til 2029.