Mester mot alle odds

Glenn Solberg ble reddet av treneren da han var småkriminell 11-åring.

Han husker bruddstykker. At politiet kom på døren om kvelden. Forsiden på Drammens Tidende, med bildet av bilvraket. Han husker at den ene halvsøsteren hans kom på skolen dagen etter og hentet ham. At familien samlet seg. Og begravelsen. Eller kanskje han ikke husker begravelsen. Kanskje det bare er følelsen av å forstå, på ordentlig, hva som hadde skjedd.

– Jeg vet heller ikke om jeg husker den avisforsiden, eller om det er noe jeg har tenkt eller drømt. Og så ble det et minne.

250 ganger i mål Glenn Solberg har sort dunjakke, grå lue og mørke solbriller.

Han bestiller en kopp kaffe og en rød, sunn drink fra den unge fruktpresseren bak disken på kafeen. Det er så kaldt utenfor at Drammenselva gnistrer. En gjeng håpefulle dansker krysser Bragernes torg med ski i armene og frostrøyk i munnvikene. Glenn Solberg snurper leppene og kniper øynene sammen, sånn folk nettopp innkommet fra kulden av og til gjør.

– Men det er flott nå, da, sier han og nikker smilende ut mot snøen, byen og solen.

Glenn Solberg er den rolige, sympatiske og omtenksomme fyren i Mesternes mester på NRK. Rundt én million nordmenn følger med hver fredag for å se ham og de andre forhenvaerende idrettsheltene kjempe om poeng i forskjellige fysiske og mentale øvelser. Glenn Solbergs inngangsbillett er ni år som profesjonell håndballspiller. Han var en av de første norske spillerne som ble proff utenlands da han signerte for tyske Nordhorn i 1997, så videre til FC Barcelona i 2002, før han rundet av med flere år i Tyskland for Flensburg. Sist, men selvfølgelig ikke minst: 122 landskamper med 250 scoringer.

Sliten mann til callsenteret Det var intense år. På slutten av proffkarrieren måtte han sitte på sengen i flere minutter hver morgen før han greide å reise seg og bli klar for dagens to treningsøkter. Det var saerlig ryggen som sa fra om at litt mer variert trening hadde vaert en fordel.

– I dag trener eliteutøvere mye mer variert og holder sånn sett lenger.

Likevel mener han at han kunne holdt på i to-tre år til den gangen han ga seg, i 2009.

– Jeg hadde fått en fiks idé om at jeg måtte hjem til Norge og få meg en ordentlig jobb. På denne tiden hadde han og samboeren Anette, som han har vaert sammen med siden midten av tyveårene, fått to barn.

Med utdanning fra Norges Markedshøyskole fikk han jobb som salgsleder i Gjensidige og ansvar for 16 selgere på callsenteret i Drammen. Etter ett år ringte de både fra Spania og Tyskland og spurte om han ikke kunne komme nedover igjen. Han takket høflig nei. – Akkurat det angrer jeg på.

Ikke fordi han ikke trivdes som leder i forsikringsbransjen.

– Det var veldig moro. Selv om jeg fort oppdaget at det ikke er alle som er like giret som meg på å bli best i verden. Noen har det selvfølgelig veldig fint med å jobbe ni til fire.

I dag pendler han til Flensburg en dag i uken som del av det sportslige teamet til den tyske klubben. De andre dagene er han hovedtrener for St. Hallvard Håndballklubb med hjemmebane i Lier. 46 år, fortsatt fit.

Men også slitt.

– Jeg kan saerlig merke det i føttene. Hvis jeg går nedover i fjellet, for eksempel. Det gjør ganske vondt.

– På grunn av skader?

– Nei, ikke skader, der har jeg vaert heldig.

– Hva er det, da?

– Slitt kropp.

Hasjpipe i lommen Ronnie, Kenneth og Glenn. I den rekkefølgen. Glenn var yngst og bare tre år da foreldrene ble skilt. Guttene ble boende sammen med moren sin. Annenhver helg, eller kanskje ikke så ofte – han husker ikke var de hos faren, som etablerte seg på nytt. – Jeg var vel 13 år da Kenneth, som var 17, døde i en bilulykke i en stjålet bil. Det ble sagt at det hadde vaert rus involvert, men hva som faktisk skjedde, annet enn at han kjørte på E18 og kraesjet ved Sande, vet jeg faktisk ikke, Glenn antar broren døde momentant. Vraket tok fyr.

Hvordan han fikk beskjeden, og hvordan ulykken preget familien, kan han ikke svare på.

– Det er veldig mange ting jeg sliter med å huske. Jeg antar jeg har fortrengt det.

Han beskriver tiden som fulgte som «tung».

At det tok tid før han forsto hva som hadde skjedd.

– Jeg husker veldig godt at jeg på et mye tidligere tidspunkt fant en hasjpipe i brystlommen på Kenneths jakke,