Den siste latteren
AKTIV DØDSHJELP. Rett etter at et av barnebarna fortalte en vits, sugde dødssyke Jan Cohen (87) i seg en giftdose som tok livet av henne. Hun ville dø klar i hodet og uten smerter.
Jeg har lungekreft i fjerde stadium. Det er over. Få meg hjem!
Jan Cohen (87) sitter på en seng i et sykehus utenfor Seattle. Det er sent på kveld 5. mai 2018, og hun ble innlagt akutt dagen før. Hun blir svaert overrasket da datteren hennes, som bor i Norge, allerede kommer inn i sykevaerelset.
Nesten før de har hilst, griper moren hendene hennes og forteller den dystre sannheten. Hun er uhelbredelig syk. Og vil hjem.
Det har gått et døgn siden datteren, Anna Kirah (58) sto hjemme på Harestua i treningstøy, klar for å løpe Holmenkollstafetten. Rett etterpå skulle psykologen og sosialantropologen fly til Spania og holde foredrag.
Hun sjekket e-posten og fant en melding fra USA: Moren var innlagt på sykehus. To timer senere satt hun skrekkslagen på et fly over Atlanteren og fantaserte om hva slags tilstand moren befant seg i. Svaret var verre enn hun kunne forestilt seg.
Hjerteskjaerende kronikk Forrige helg trykte Dagbladet kronikken til den alvorlig kreftsyke Inger Staff-Poulsen, skrevet før hun begikk selvmord i fortvilelse over ikke å kunne få avslutte livet på en verdig måte.
Nok en gang har debatten om aktiv dødshjelp blusset opp. Anna Kirah ble dypt berørt av Staff-Poulsens opplevelse. Hun kontaktet Aftenposten og ville fortelle om sin egen mors historie. Hun vil at flere nordmenn skal få vite hvordan døden faktisk kan vaere i et land der aktiv dødshjelp er tillatt. Det var også morens største ønske at fortellingen ble formidlet.
Mor med pillelager Jan Cohen kunne naermest virke udødelig. Hele livet hadde keramikeren klart absolutt alt selv, inkludert å bygge sitt eget hus i en alder av 60. Alderen til tross var hun nysgjerrig, sprek, leken og vital. Leger og behandling hadde hun alltid skydd.
Likevel hadde hun klart å samle et lager av sterke piller. Hun hadde for lengst sikret en «vei ut» hvis hun en dag ikke skulle klare å ta vare på seg selv.
Da datteren fant henne i sykesengen, hadde hun omsider kommet seg til legen for å sjekke det hun trodde var en lungebetennelse. Der kollapset hun og ble akuttinnlagt.
Nå var diagnosen klar: Hun hadde i høyden tre måneder igjen å leve. Planen hennes var å komme hjem, leve som vanlig – og når smertene tok overhånd, ta frem pillelageret og gjøre det slutt.
– Jeg gråt ikke, stilte ingen spørsmål, jeg gikk bare rett i arbeidsmodus for å