Vinter-OL må ikke eksistere
Vinter-OL må ikke eksistere. IOC må ikke vaere arrangør av internasjonale, prestisjefylte idrettskonkurranser.
Nå har det skjedd igjen: Et IOCmedlem har blamert seg.
«Det er lettere for oss å arrangere OL i diktaturer», uttalte FIS-president Gian-Franco Kasper til en sveitsisk avis, for da slipper IOC den brysomme miljøbevegelsen. Det skal nevnes at Kasper har beklaget uttalelsene. Skaden er dog allerede skjedd.
I det famøse intervjuet sier han også at grensen for hvem som kan arrangere vinter-OL går ved Qatar. Ikke fordi han kritiserer FIFAs beslutning om Fotball-VM i
2022, men fordi det er for lite snø der.
En forsøksvis vits
Man må anta at det siste er en forsøksvis vits. Men om Qatar virkelig ønsket å arrangere vinter-OL i 2026, spørs det om ikke IOC hadde tatt imot en søknad med åpne armer.
For by etter by har droppet ut av racet, akkurat som for fire år siden, da Oslo leflet alvorlig med tanken. Til slutt måtte IOC den gang velge mellom diktaturet Kasakhstan og diktaturet Kina. Denne gang hangler to vestlige byer med i prosessen, men stemningen er laber både i Milano og Stockholm.
Den italienske populistregjeringen har garantert at de ikke vil betale en euro for vinter-OL i Milano. Den svenske regjeringen har samme lunkne holdning. Dessuten avhenger byrådets støtte av at lekene «ikke belaster Stockholms skattebetalerne».
I utgangspunktet er en økonomisk statsgaranti en helt elementaer forutsetning for IOC. Nå har de gitt begge byene utsatt frist i håp om at det skal ordne seg.
Det er rett og slett blitt upopulaert å vaere vertskap for vinter-OL.
Norge er en del av problemet
Dette skyldes i stor grad to ting, som henger sammen: Det er fryktelig dyrt, og IOC er arrangør. Det er ikke bare i Norge folk finner pampeveldet i internasjonale idrettsorganisasjoner usmakelig, eller at skattebetaleres penger kan brukes mer fornuftig.
Samtidig er det to grunner til at vinterOL likevel overlever. Også disse henger sammen: Det er veldig populaert å delta, og det er veldig populaert å se på. I hvert fall i utvalgte land.
Som Norge. Gjennom vår interesse og deltagelse er vi en del av problemet. Vi opprettholder dagens usunne struktur i den internasjonale idrettspolitikken.
Dette kan vi håndtere ved å sitte og vente på reformer som aldri løser grunnleggende problemer, samt å rase hver gang IOC-medlemmer sier noe dumt. Men kommer det til å fungere i lengden? Hva med å gå mer drastisk til verks?
Et Alternativ til vinter-OL
Her er et tankeeksperiment: La oss si at noen klassiske vinteridrettsnasjoner tar initiativ til å lage et «Alternativ til vinterOL». Det kan vaere for eksempel Norge, Sverige, Canada, Sveits og Østerrike, som sender sine utøvere dit i stedet for OL.
Arrangementet kan foregå i flere land samtidig, kanskje, eller dimensjoneres noe mindre enn dagens leker. Pengene for TVrettigheter og andre inntekter kan gå til arrangørlandene selv, slik at det blir mindre av et tapsprosjekt.
Kravene til anlegg trenger ikke å vaere like enorme, og utgangspunktet må vaere at byenes transportplaner og -prioriteringer ikke behøver å endres.
Så inviterer man alle land som vil delta. Får man med seg Tyskland og USA, vil det i praksis vaere å legge ned vinter-OL til fordel for et sunnere alternativ.
Det vil naturligvis ikke bli tatt godt imot av IOC, og saerforbundene er en utfordring, fordi de er tett forbundet til IOC. En åpenbar risiko er å bli utestengt fra sommer-OL som straff, som vil ramme land som Tyskland og USA klart hardere enn Norge og Sveits.
Produksjon av viktige idrettsøyeblikk
Et annet problem er at det eksisterer en indirekte egeninteresse i å opprettholde IOC også f orde nasjonal eid rettsbevegelsene. Det handlerikkeførst og fremsto m idrettstoppenes karrierer.
Idrettens rammevilkår og finansiering er i de fleste land avhengig av at de produserer «viktige idrettsøyeblikk» som kan gi nasjonen heder og aere. OL er det klart viktigste verktøyet for slikt.
Men om man virkelig er så misfornøyd med stå ai internasjonale idrettsorganisasjoners om man bør vaere, må man jo forsøke å røske opp. IOCs beviselige problemerme d å selgeproduktet« vinter-OL» til arrangørbyer, gjør timingen god for å tenke radikalt annerledes.
Vinter-OL eksisterer bare så lenge noen synes det er stas å arrangere, og andre synes det er stas å delta. Det første har Norge forhåpentlig skrinlagt for uoverskuelig fremtid. Det andre gjelder fortsatt.
Men den dagen vi lager noe som er enda mer stas selv, og IOC sitter der med Qatarskjegget i postkassen, vil neppe folk lengte tilbake til da IOC forvaltet produksjonen av «viktige idrettsøyeblikk».