Ønsker gruvedriften velkommen tilbake til bygda
– Vi må få noen flere ben å stå på, sier Stein-Erik Holmgren. De fleste i Kvalsund er positive til gruvedrift.
Stein-Erik Holmgren har jobbet i kobbergruve før: Da han var sent i tenårene, på 1970-tallet da det ble hentet ut kobbermalm fra fjellet i Kvalfjord.
Nå, nesten femti år senere, står han foran restene av den gamle gruvedriften og ønsker den nye velkommen.
– Den gang var folketallet dobbelt så stort som i dag. Det var mye liv. Det var 240 elever på skolen, i dag er det 75 elever, sier Holmgren, som er laerer i bygda.
– Vi må få noen flere bein å stå på. Folk ellers i landet må forstå at vi må ha noe å leve av vi også. Sånn er det, sier han.
Får hente ut kobber fra fjellet
Etter ti år med utredninger ble det i forrige uke endelig klart at selskapet Nussir får tillatelse til å drive gruvedrift i Kvalsund. Det er store forekomster av kobber i fjellet, som skal hentes ut. Selskapet har også fått tillatelse til å deponere masser i bunnen av Repparfjorden, langs bebyggelsen i Kvalsund.
Det er blitt møtt med store protester fra naturvernere. Sametinget har protestert kraftig, og mener det vil ødelegge for reindriften.
Og det er ventet flere aksjoner og sivil ulydighet i den lille bygda.
– Ut ifra det jeg har lest, har jeg god tro på at det skal gå bra. Men jeg skjønner jo skepsisen. Jeg er skeptisk selv, sier Holmgren.
– Alt har sin miljøkonsekvens. Men man kan ikke legge seg ned på ryggen av den grunn. Du må få i gang ting.
Gruvedrift vekket miljøengasjement
Deponiet på havbunnen, 80 til 120 meter
Det er klart at det er fordeler og ulemper med all industri som starter. Men man må se det positive: Det skaper arbeidsplasser og litt mer liv i en bygd. Kim Are Hansen
under havoverflaten, vil vaere ca. 5 kvadratkilometer stort. Randsonen er ca. 2,5 kvadratkilometer.
Der deponiet ligger vil mye av livet på havbunnen forsvinne. Det vil komme tilbake igjen flere år etter at driften er avsluttet, mener myndighetene.
Til tross for flere år med utredninger, er det mange som mener konsekvensene vil bli store. Og noen av dem bor også i Kvalsund.
15-åringen Erling-André Stålsett Haneboe har meldt seg inn i Natur og Ungdom på grunn av sjødeponiet og gruvedriften.
– Dette handler ikke bare om å drive en gruve. Uansett hva slags løsninger de velger, går det utover naturen. Og naturen trenger vi, sier Haneboe.
Broren hans, Jack-Kristoffer Haneboe Svane (21), skal ta svennebrev som fisker. Han har hatt en drøm om å ta med turister ut i fjorden der han har vokst opp for å fiske, men det blir det ikke noe av nå.
Han håper man kan finne noe annet å leve av enn gruvedrift.
– Det er feil at vi skal bli et større samfunn ved å ødelegge det vi har.
Vil ha arbeidsplasser
For de fleste Aftenposten treffer i Kvalsund, er det arbeidsplasser, naering og vekst som trumfer hensynet til miljøet i fjorden. Folketallet ligger på litt over 1000 mennesker, hvor mange pendler til Hammerfest for å jobbe.
Kvalsunds eneste kro holder stengt lørdag kveld, fordi det ikke er nok folk som bruker den.
– Nå er det lørdag kveld, men det er stille i bygda. Som regel har vi åpent til tre om natten, men det er mange helger hvor det kun er to eller tre mennesker på puben, sier 35-åringen Kim Are Hansen.
Det er foreldrene hans som driver kroen, som også fungerer som kafé på dagtid fra mandag til lørdag. 35-åringen jobber med logistikk på Melkøya i Hammerfest, i olje- og gassbransjen.
Ordføreren feiret med kake da Nussir, selskapet som skal drive gruven, fikk driftskonsesjon denne uken. Hansen var også en av dem som jublet.
– Det var jubel. Vi har ventet på det lenge, de har jobbet med det i ti år. Det er klart at det er fordeler og ulemper med all industri som starter. Men man må se det positive: Det skaper arbeidsplasser og litt mer liv i en bygd.
– Min drøm er å få en levende bygd igjen
Dag Paulsen har bodd i Kvalsund i hele sitt 52 år lange liv. Fra kjøkkenvinduet i det røde huset fra 50-tallet kan han se ut mot fjorden der det om noen år skal lagres finmalte masser og kjemikalier fra gruvedriften.
Etter et hjerteinfarkt for et år siden har han vaert sykmeldt fra jobben som snekker. Når han nå skal ut i jobb igjen, håper han gruvedriften kan gi arbeid til han også.
– Min drøm er å få en levende bygd igjen. Jeg har mange spørsmål om hva som vil skje, men føler at vi ikke har råd til å si nei.
Men han forstår dem som er kritiske til prosjektet.
– Jeg har litt blandede følelser. Selv om jeg er for, er jeg også skeptisk. Jeg håper dette går bra, sier Paulsen.
Det er behovet for arbeidsplasser og unge tilflyttere til bygda han er så glad i, som veier tyngst.
– Jeg vet det vil ha konsekvenser. Jeg vet at deler av fjorden vil bli lagt død, men industri trenger vi. Vi er ganske desperate etter arbeidsplasser, for folk flytter.
Sterkt engasjement
Forfatteren Marion Palmer ble født i Kvalsund, men bodde mange år i Trondheim. I 1997 flyttet hun tilbake igjen, og nyter roen og stillheten i bygda.
Den mener hun vil bli ødelagt av gruvedriften.
– Hvorfor heter det Kvalsund? Jo, fordi hvalene presser fisken inn i fjorden her. Hva vil skje når det kommer store båter for å hente ut kobber? spør hun.
Naturvern og det hun frykter blir ødeleggende for samisk reindrift og sjøsamiske tradisjoner, er årsaken til det sterke engasjementet mot gruvedrift.
Hun har i flere år hatt fast besøk av Natur og Ungdom på treningsleir, men tviler på at hun har nok sengeplasser til alle som har varslet at de kommer for å demonstrere.
– Jeg vet ikke om jeg er den som vil rasle med kjettinger og sitte i lenker. Jeg ønsker ikke å bli båret bort av politiet, men det kan hende jeg er gammel nok nå til å drite i det, sier Palmer.