Gull, bronse, dramatikk og tårer
Maiken Caspersen Falla var i ferd med å bli avskrevet. Og Mari Eide var den siste som ble tatt ut på VM-laget.
Det ble den store tåredagen i Seefeld.
Bronsevinner Mari Eide gråt av glede, med et anstrøk av sorg. Maiken Caspersen Falla gråt av glede over Mari Eides bronse, men også fordi hun hadde tatt gull akkurat den vinteren mange hadde brukt energi på å avskrive henne som gullkandidat.
Og så var det svenskene da. Maja Dahlqvist og Jonna Sundling som hadde ødelagt for hverandre. Dahlqvist var utrøstelig.
Eller Kristine Stavås Skistad, supertalentet som følte at hun var god nok til å kjempe om gull. Men så satte hun satte staven foran den ene skien og falt akkurat da hun skulle sette støtet inn mot Stina Nilsson i semifinalen.
Alle gråt de.
Skisprinten på det solfylte stadionet i Seefeld ble et drama i et knippe av akter. Alle sinnets fasetter ble spilt ut.
Gøy å slå tilbake
Gladest var gullvinneren Maiken Caspersen Falla.
Den regjerende mesteren som hadde opplevd at noen hadde mistet troen på at hun skulle kunne forsvare gullet.
Derfor var det ekstra greit å vinne i det rennet som virkelig betyr noe denne vinteren.
– Det er gøy å slå tilbake når man blir rakket ned på og får kritikk. Jeg har jo troen på meg selv. Det er jo viktigst. Det er jo oppturer og nedturer. Ting fungerer og så fungerer det ikke. Jeg har hatt to år nå hvor det er en del som ikke har fungert så bra. Jeg har av ulike grunne. Jeg har hatt en stigende formkurve, sa hun.
Men seieren kom ikke lett. Ikke nok med at resultatene tidligere i vinter var bare helt middels før jul. I det hele tatt har norske sprintjenter slitt denne vinteren. Da ble to medaljer i VM nesten litt i overkant.
– Dette ble en gledelig avslutning på konkurransen. Maiken var råsterk i alle heat, og det var ikke overraskende at hun nå tok det gullet. Vi har hatt tunge stunder i vinter, men så har vi hatt en fin stigning inn mot mesterskapet, sa trener Geir Endre Rogn.
Skadeplaget
Samtidig var det ikke med all verden av selvtillit Falla gikk til VM. Hun har slitt med en skade i høyre fot. Det betyr smerter når hun går fristil.
– Jeg har gått på medisiner den siste tiden, og jeg må nok droppe trening i skøyting noen uker fremover nå. Det er gullet verdt, sa hun og gliste.
Hele familien var med
For Mari Eide ble sprintfinalen en helt spesiell opplevelse. Tidlig i fjor høst døde hennes søster under et mosjonsløp. Mari har hentet støtte i laget, og seieren betydde noe helt spesielt for henne.
– Hele familien er her i dag og ser. Vi har prøvd hver dag å få mening i livet. At jeg får medalje her i dag hadde jeg aldri trodd. Jeg skulle ønske Ida var her, sa hun etter den overraskende bronsen.
Jenta fra Beitostølen forteller at hun har klart å kjenne på det normale livet igjen. Det var tungt i mange måneder etter at søsteren døde. Da hun ble intervjuet av Aftenposten under NM i Meråker i starten av februar, sa hun dette:
– Jeg har fått litt mer rutine og klarer å kjenne igjen sorgen og klarer å takle den. Jeg vet når den kommer og passer på ikke å bli for sliten.
Eide har brukt tid på å finne seg selv igjen. Noen ganger er ting vanskeligere enn man har sett for seg, konstaterer landslagsløperen.
Sterke møte
Etter at det hele var over på vei til den internasjonale pressekonferansen, traff hun to menn som betyr mye for henne. Samboer Anders Gløersen og hennes avdøde søsters samboer Nils-Ingar Aadne ventet utenfor pressesenteret da hun kom. Da kom tårene igjen.
Maiken Caspersen Falla hadde ingen problemer med å glede seg nesten like mye for lagvenninnens bronse som eget gull.
– For det første blir jeg jo veldig rørt. Det er vanskelig å beskrive det som hun har vaert gjennom. Noe som man håper at ingen skal vaere nødt til å oppleve. Og så står hun her og tar medalje, sin første pallplass internasjonale. Det er jo helt ekstremt. Alt er mulig, men Mari har nesten fått til det umulige, sa Falla.
Trener Geir Endre Rogn kjenner Eide og familien veldig godt.
– Det er veldig spesielt det som skjer i dag. Vi har pratet mye om dette gjennom høsten. Og Mari har ikke helt hatt troen på medalje når vi har snakket om det. Det er sjelden at en som trener opplever noe sånt som dette.
Telefon til mamma
Maiken Caspersen Falla hadde få planer for gullfeiringen.
– Nå skal jeg kommer meg på hotellet, dusje, slappe av og ringe mamma.