USA kan forbli verdens overlegne supermakt
Feilsteg på hjemmebane er kanskje en like stor trussel mot USAs hegemoni som Kina.
La Kina sove, for når hun våkner, vil hele verden skjelve, skal Napoleon ha uttalt.
Sitatet brukes ofte i artikler om Kinas ferd mot supermaktsstatus. Landet har lenge vaert verdens mest folkerike. Snart kan også Kinas bruttonasjonalprodukt (BNP), den samlede verdien av alle varer og tjenester som produseres, vaere størst i verden.
Den kinesiske økonomien er allerede størst om man tar hensyn til at varer er billigere å produsere der.
USA bruker fortsatt mest penger på forsvar, men Kinas budsjett øker raskt.
Målt i aktivt militaert personell ligger kineserne langt foran, med 2,18 millioner soldater. USA har 1,28 millioner, viser tall fra databasen Global Fire Power.
Ikke lenger overlegen?
Mange er derfor av oppfatningen at USAs tid som klodens dominerende supermakt er over. «En ny aera av stormaktsrivalisering utfolder seg», slo rapporten til den årlige sikkerhetskonferansen i München fast.
Men kan det tenkes at situasjonen leses helt feil? Forsker Michael Beckley ved Tufts University mener det. I boken Unrivaled argumenterer han for at USA vil forbli verdens eneste reelle supermakt «i mange tiår, og trolig ut hele dette århundret». USA er langt mektigere enn de fleste tror, ifølge Beckley, og viktige trender går i landets retning.
Han peker på at det er for lettvint å sette likhetstegn mellom størrelsen på et lands økonomi, forsvarsbudsjett eller militaere styrker, og landets makt globalt. Kina og India har stor befolkning. Dermed skal det ikke så mye til før deres totale verdiskaping også blir størst i verden. Samtidig har slike land store kostnader knyttet til å dekke borgernes grunnleggende behov for mat, utdanning og helsestell, og til å sørge for grunnleggende sikkerhet gjennom politi og forsvar.
Flest soldater, men tapte
Det som betyr noe ifølge Beckley, er et lands «nettoressurser», altså det som landet sitter igjen med etter at slike kostnader er trukket fra.
Han bruker historiske eksempler for å underbygge argumentet. Gjennom store deler av 1800-tallet hadde Kina verdens største økonomi og militaere styrker. Landets BNP og forsvarsbudsjett «var mer enn det dobbelte av Storbritannias, og Kinas haer på 800.000 personer fikk den 7000 mann store britiske styrken til å se liten ut», skriver Beckley.
Til tross for dette gikk Kina på store militaere nederlag i Opiumskrigene, som ble starten på en epoke kalt «hundre års ydmykelse». Selv om økonomien totalt sett var stor, levde befolkningen naer (og tidvis under) et eksistensminimum. Samtidig var det å forsøke å holde Kina stabilt, og andre fiender unna, svaert krevende. Det var lite ressurser å bruke på annet.
Omringet av venner og fisk
Nå har Kina opplevd 40 år med høy vekst, men levestandarden er fortsatt lav sammenlignet med USA. Kina sliter med intern uro og må i tillegg bruke betydelige ressurser på grenseforsvar. Beckley anslår at rundt 35 prosent av forsvarsbudsjettet og rundt én million soldater går med til slike formål.
Kontrasten til USA er stor. Landet har hav i øst og vest, og vennligsinnede Canada i nord og Mexico i sør. Alle andre stormakter har til sammenligning mektige rivaler tett innpå seg. USA har også store naturressurser, en høy levestandard og en relativt gunstig demografi. Kinas arbeidsstokk faller raskt, mens USAs er ventet å øke i mange tiår fremover.
Militaert er USA overlegne. Ingen andre land er i naerheten i antall baser, antall allierte eller i mengde militaert materiell. Dette bidrar til at USA på relativt kort varsel kan gripe inn militaert over hele verden. Selv i sin egen region vil Kina møte sterkere motstand fra USA og dets allierte enn mange tror, mener forfatteren.
USA sliter (også)
Det at USA fortsatt er mektigere enn Kina, utelukker imidlertid ikke at det er rivalisering mellom de to, noe Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier påpeker. I boken The Return of Bipolarity in World
Politics argumenterer han for at verden, akkurat som under den kalde krigen, igjen preges av konkurranse mellom to supermakter. Denne gangen er det Kina og USA.
Beckley kommer med viktige korrektiver til debatten om fremtidens verdensorden, men han tenderer mot å overspille Kinas utfordringer og underspille USAs problemer.
Det er åpenbart at Kina allerede utfordrer vestlige selskaper og land på en rekke områder. Samtidig har USA et politisk system i dyp krise, fallende levealder og raskt økende økonomiske forskjeller. Under Donald Trump, men også under Barack Obama, har landet vist seg fra en mer innadvendt side. Gamle allianser nedprioriteres.
Slik det ser ut nå, står USA i fare for å spenne ben på seg selv. Kanskje er det en like stor trussel mot landets hegemoni som Kina.