Maktmenn som Trump blir rasende når noen gjør narr av dem
Maktmenn som Donald Trump blir rasende når noen gjør narr av dem. Det viser hvor nødvendig satiren er.
Et favorittsitat jeg ikke klarer å plassere, lyder slik: «Som alle nådeløse menn var han meget ømskinnet.»
De fleste har nok opplevd hvor sant det er i møtet med en sjef, en i familien eller en myndighetsperson. Prøv å gjøre narr av en som selv føler seg fri til å si hva han (eller hun) vil om andre, og se hva som skjer. For mange er det ofte tryggest å la vaere, men det viser hvor viktige satirikerne er. Takket vaere dem blir i alle fall noen av de største makthavere tråkket på sin ømme tå.
USAs president liker ikke skuespiller Alec Baldwins parodier av ham i programmet «Saturday Night Live» (SNL) på NBC. Nylig kom Trump med en av sine kjente Twitter-tirader mot Baldwins versjon av talen der han erklaerte «nasjonal krise» for å få bygd muren mot Mexico.
Det meste av tweeten bekrefter bare bildet av Trump som en forfengelig mann uten humor. På ett punkt ble den farlig: «Hvordan slipper TV-selskapene unna disse drittpakkene mot republikanerne, uten gjengjeldelse?»
Vel vitende om at enkelte i Trumps fanskare er villige til å bruke vold på presidentens vegne, frykter Baldwin nå for sin fysiske sikkerhet.
Erdogans sarte sjel
Utfallet fra presidenten er dessuten bare siste ledd i hans angrep på frie medier generelt. Her er det amerikanske systemet heldigvis ganske robust, for ytringsfriheten er vernet i en klar grunnlovsbestemmelse, og mediehusene er sterke.
I andre land er det verre. Russlands president Vladimir Putin er også en av disse makthaverne som ikke tåler å bli gjort narr av. Det finnes mange eksempler på at Putin og hans apparat har stanset, eller prøvd å stanse, maktkritisk satire.
Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan er et enda grovere eksempel. Tusenvis av tyrkere er kommet i klammeri med landets politi og rettsvesen fordi de – angivelig – gjorde narr av presidenten, mange er fengslet. Selv i utlandet vil Erdogan ha kontroll. I 2016 forlangte han en tysk satiriker fengslet for et innslag på tysk TV.
Macron ble sur
Endel makthavere viser heldigvis at det finnes andre måter å reagere på. Det de- mokratiske partis leder i Senatet, Chuck Schumer, ble også nylig parodiert på SNL. Han kommenterte på Twitter at parodien var god, «bortsett fra at jeg bruker sammenleggbar telefon».
Ikke dermed sagt at kun autoritaere nasjonalister som Trump, Putin og Erdogan henfaller til stakkarslig misbruk av makt straks de føler seg truffet av en vits eller en parodi.
Et eksempel er Frankrikes selverklaert liberale president, Emmanuel Macron. Episoden er ikke helt sammenlignbar, for den dreide seg ikke om satire i vanlig forstand. Da Macron beveget seg ut blant vanlige folk forleden, tiltalte en gutt ham «Manu», en vanlig kortform av Emmanuel. – Du skal kalle meg «herr president», svarte Macron surt.
Hvorfor gjøre seg så liten?
Tenåringen hadde først sunget litt av den sosialistiske sangen «Internasjonalen», trolig for å gjøre narr av Macrons arbeidsmarkedsreformer. Det likte presidenten heller ikke: «Hvis du skal starte revolusjon, får du først skaffe deg utdannelse og inntekt. Deretter kan du belaere andre.»
Man kan jo lure på hvorfor makthavere gjør seg så små. De imponerer vel ikke sine største fans engang, når de holder på slik.
Det er sikkert flere forklaringer, men psykiatere snakker gjerne om narsissistisk raseri: «et sterkt (og ofte ukontrollert) raseri som kan bryte frem når en person føler hans selvbilde og selvoppfatning trues eller skades», for å sitere Store norske leksikons nettutgave.
Maktmennesker har ofte en grad av narsissisme, altså sykelig selvnytelse, men denne har to ansikter: den grandiose og den fragile (sårbare).
Grandios og fragil samtidig
Noen psykologer og psykiatere mener folk med personlighetstrekket narsissisme kan ligge hvor som helst langs aksen fra grandios til sårbar, andre mener at begge finnes i en ekte narsissist: Han gir stadig uttrykk for hvordan han nyter sin styrke, sine evner og sin suksess, men blir sterkt fornaermet straks noen trekker hans storhet i tvil.
Det finnes også forskning, gjengitt på Forskning.no, som viser at de mest sårbare narsissistene føler seg tryggest når de uttrykker seg i sosiale medier. Her er det vanskelig ikke å tenke på en viss president som liker Twitter, men ikke pressekonferanser.
Lite ved dette er saerlig beroligende. Lyspunktet er at det viser vitsens og satirens slagkraft. Den typen kritikk når frem selv til den tilsynelatende mest suverene hersker, mens den vanlige kritikken lettere preller av.
Det finnes forskning som viser at de mest sårbare narsissistene føler seg tryggest når de uttrykker seg i sosiale medier