Transkjønn, transalder, mulighetene er uendelige

ESSAY Transkjønnede er som romhunden Laika; vi skyter henne ut i et nytt og fremmed univers, spente på om hun overlever der oppe.

Av og til har jeg lurt på hvilke roller som definerer meg. Da har jeg satt opp en liste. Forskjellige ting havnet der, som «forfatter», «venn», «lønnsmottager», i varierende rekkefølge.

Sist jeg gjorde denne listen, ble jeg sittende og tenke på hinduisme. Som beskriver følelsen av et «jeg» som opphopning av dritt. Alle former for identitet er resultat av karma, og den eneste vei ut av lidelsens hjul er å slutte å lure på hva vi er. Vi må slutte å produsere mer ego.

Det er nesten som vi, medlemmer av det vestlige, sekulariserte samfunnet, prøver på stikk motsatt strategi: Vi kan ikke grave dypt nok, reise langt nok og lese selvutviklingslitteratur nok for å finne ut hvem vi er. Jo dypere ned i kaninhullet vi kryper, desto mer kompleks blir logikken. Og identiteten.

Fra transkjønnet til transvalid

Et av de mest interessante prismene å se vår identitetskonstruksjon gjennom, må vaere transidentiteter: Når identiteten oppleves annerledes enn den man er født med, og når det er et åpenbart misforhold mellom det indre og det ytre.

Transkjønnethet har tatt den norske offentligheten med storm de siste årene, ikke minst etter TV 2-programmet «Født i feil kropp» fra 2014 og fortellinger i kjølvannet av serien – om kvinner og menn, gutter og jenter som har funnet sitt egentlige kjønn. Og som får støtte av spesialister og familie og venner til dem som har gjennomført kjønnsskifte.

Samtidig rapporteres det stadig om nye transidentiteter. Fenomenet Body Integrity Identity Disorder, eller BIID, er en tilstand der mennesker opplever at de har en kroppsdel eller sans for mye. BIID utvikles vanligvis tidlig i barndommen. Det føles som de egentlig er blinde eller lamme, og den velfungerende kroppen samsvarer ikke med bildet de har av den.

I voksen alder går enkelte til drastiske skritt som å ødelegge øynene eller legge bena på togskinnene. De som lykkes, rapporterer forbausende ofte å endelig identifisere seg med kroppen.

De føler harmoni mellom det indre og det ytre. Transable blir slike kalt på engelsk, «transvalid» må vaere den norske ekvivalenten.

Ikke trans deg til hva som helst

Men det slutter ikke her. Transetnisitet er de siste årene blitt et mye omtalt amerikansk fenomen. Ikke minst etter at det ble avslørt at Rachel Dolezal, aktivist og avdelingsleder i en borgerrettighetsgruppe for fargede, er hvit. Da hadde hun i årevis utgitt seg for å vaere farget.

I kjølvannet av avsløringen publiserte Dolezal selvbiografien In Full Color i 2017, der hun forteller at hun har følt seg farget siden barndommen, og at hun fullt og helt identifiserer seg med svarte, deres kultur og historie. Hun gjør altså krav på å bli fortolket og behandlet som afroamerikansk så god som noen.

Dolezal skapte betydelig bestyrtelse. Mange mente at hun snylter på fargedes prosjekt og frigjøringskamp, og at hun som hvit overklassekvinne med identitetsproblemer fetisjerer afroamerikaneres lidelseshistorie og ikke skjønner hvordan det er å vaere farget uten mulighet til å velge det bort.

Den samme posisjonen har flere feminister tatt overfor transkjønnede, også i Norge, som når Kari Jaquesson skriver «Trans er kolonialisme, okkupasjon og imperialisme av kvinner og kvinners

’’ historie og våre rom». Hvordan i all verden havnet vi her? Hva slags debatter er dette?

La oss spole litt tilbake. Andre verdenskrig er akkurat over. Ekstreme ideologier har splittet og rasert Europa. Individet, oss selv, er det eneste vi kan stole på eller i det minste kontrollere.

Essens versus eksistens

I Paris sitter en gjeng intellektuelle og kritiserer verden som den var og essensialismen som formet den: ideen om at vi er født med en fast identitet, om at rase, kjønn, klasse og nasjonalitet gjør oss til den vi er. Denne ideen om menneskets essens, dets uforanderlige kjerne, har vist seg destruktiv, ubrukelig og voldelig, hevder de.

De unge kjederøykende pariserne begynner å kalle seg eksistensialister: Det som definerer oss, er eksistensen slik vi velger den. Det er ikke vårt potensial, hva vi er født som eller hva vi føler som best beskriver oss, men hva vi realiserer. Våre valg avgjør hvem vi er i verden. Friheten til å velge er så stor at det nå er ubehagelig å eksistere, ja, direkte kvalmende, mener eksistensialistene.

Blant de mest sentrale i gjengen er Simone de Beauvoir. I det kolossale verket

Det annet kjønn (1949) hevder hun at kjønn langt på vei er et valg, og vi kan derfor også velge det bort. Det er ikke gitt at en kvinne skal føde barn, vaere hjemmevaerende eller akseptere lavlønnede yrker.

Kjønn kan, som all annen identitet, eksperimenteres med, endres og utvikles.

Flyktige identiteter

I løpet av få tiår populariseres eksistensialismen. Pedagogikk, terapi og politikk blir grepet av ideen om at vi alle er fri til å velge, at vi har ansvar for å forme oss selv. Apples slagord «Think different», Nikes «Just Do

Kanskje blir vi de siste som skiter i hvem vi er

It» og Burger Kings «Have It Your Way» er destillater av etterkrigstidens tidsånd.

En eksistensialistisk grunnholdning satte preg på kapitalisme, sosialisme og sosialdemokrati. Alle kunne ha sin private lille revolusjon på gang, redefinere seg slik de ønsket og bli det de ville. David Bowie ble et tidstypisk ikon for endeløs rollelek.

Og vi ble en hel masse. Tidligere fikk de døde ofte inngravert yrket i gravsteinen, spesielt folk fra overklassen. Med dagens CV-er, naer sagt uansett sosialt sjikt, ville det blitt mye stein. Vi skifter til stadighet yrke, bopel og familie. En fast identitet kan ikke like lett knyttes til Gud, nasjonen, familie- og yrkesliv lengre. Det er knapt andre holdepunkter tilbake enn kroppen. Desto viktigere blir det at den henger sammen og føles som hjemme.

Kampen om essensen Transkjønnethet kan umiddelbart se ut som et ektefødt barn av eksistensialismen. Harry Benjamin Ressurssenter beskriver tilstanden som «følelsen av å ikke passe inn sjelelig og sosialt».

Så langt minner det om parisfilosofenes fornemmelse av eksistens, men så skjer det noe med resonnementet: Transkjønnedes kropp omtales som «naturens feilgrep». Den må korrigeres gjennom «kjønnsbekreftende behandling» for å tilpasses den egentlige identiteten – en essens som lar seg finne gjennom «følelsen og ubehaget av å leve i feil kropp».

Logikken støttes av tidens forskning. Nevrobiologer hevder det finnes et «kroppskart», en mental speiling, av den fysiske kroppen i hjernen. Om dette kartet er feilkodet og forteller at du er en lam kvinne når du beviselig er en gående mann, vil det gi en opplevelse av at noe ikke stemmer. Identiteten og kroppen må altså tilpasses det hjernebarken og følelsene forteller. De Beauvoir ville snudd seg i graven. Flere feminister begynner også å argumentere for en essens i mennesket, riktignok fra motsatt ståsted. «Kjønn er ikke en følelse», skriver Tonje Gjevjon i Dagbladet, og vil ha seg frabedt menn i kvinnegarderober. «Vi har ikke mensen og blir gravide fordi vi «identifiserer» oss som kvinner, men fordi vi ér det», skriver Kari Jaquesson.

De får overraskende nok støtte fra antifeminister som avviser nye kjønnspronomen og hevder at kjønn er binaert og irreversibelt. Her utgjør kroppen essensen,

og følelsene må nå tilpasse seg. Forskere bidrar også på denne siden. Cellebiologer mener at alle menneskeceller er kodet med kjønn. Hormoner og operasjoner endrer ikke kjernen. Skal noe dyptgripende forandres, må genene omskrives.

Kropp og sinn skal sammen sitte

Vår tid er pur science fiction for parisiske eksistensialister på slutten av 1940-tallet: Etter å ha eksperimentert med, valgt og vraket identiteter i et par generasjoner, er vi altså tilbake til start. Eller før start.

Mens noen mener identitet lar seg finne i følelser og tanker, mener andre at den best kan avleses i kropp og gener. Alle virker plutselig enige om at essens er det essensielle. Kvalmen, usikkerheten og fremmedfølelsen som følger kroppslig eksistens, blir stadig oftere tolket som symptom på at vi ikke har funnet vår egentlige identitet, eller at vi ikke har laert å akseptere den.

Identitet er blitt for alvorlig til å lekes med. Den må avklares og plasseres i tydelige kategorier. Deretter må vi finne en strategi for å få det indre og ytre til å henge sammen. Anorektikeren som forsøker å tvinge kroppen inn i sitt bilde av den, har vist vei inn i den nye tid.

I brosjyren «Mannen, kvinnen og meg» fra Skeiv ungdom og FRI, som er ment å rydde opp for den som fremdeles er forvirret, heter det: «Det er bare du som kan vite hva din identitet er.» Brosjyren konkluderer med at «de av oss som har en identitet som bryter med det som er forventet av oss, kan kalles transpersoner».

Transidentiteter er dermed fullstendig demokratisert, og du lager selv kategorien. Transalder er ett av de siste tilskuddene, kjent etter at den nederlandske politikeren og coachen Emile Ratelband forsøkte å gå rettens vei for å endre sin offisielle alder fra 69 til 49 år. Han identifiserte seg ikke lengre med alderen. Dessuten kunne leger bekrefte at han hadde helsen til en 40-åring. Hvorfor skulle han da pensjoneres?

Trans me to the end of love

Enten du vil tilpasse kroppen til følelsen, følelsen til kroppen eller de andres blikk til din egen selvforståelse, kommer det stadig identitetshjelp fra jus, journalistikk, terapi, kirurgi, farmasi og genetikk. Transseksuelle er som romhunden Laika; vi skyter henne ut i et nytt og fremmed univers, spente på om hun overlever der oppe.

Hvis transseksuelle finner faste holdepunkt i modifiserte kropper, er fremtidens muligheter naermest uendelige.

Det hevder da også noen. De kaller seg transhumanister og mener at teknologi kan påskynde evolusjonen, forbedre menneske- slekten og overvinne naturens begrensninger. Vi kan skape og omskape oss til noe mer enn humane. Vi kan bli transhumane. All identitetsutforming vil komme under vår kontroll.

Transhumanistene mener de er fortroppen for den nye, oppgraderte menneskeheten. Enkelte transhumanister ønsker allerede nå å kjempe for rettighetene til dem av oss som ikke vil ta i bruk teknologi for å manipulere genene, modifisere hjernen og leve i 300 år. Vi gjenvaerende blir lik en utdøende stamme langt inne i regnskogen eller som amish i Amerika – en eksotisk gruppe som avviser det posthumane liv og raver identitetsløse rundt i våre umodifiserte kropper.

Men hvem vet. Kanskje konverterer vi som er igjen, til hinduisme. Og blir sittende i skogen og meditere mens vi sier at identitet egentlig bare er søppel, en akkumulering av dårlige vaner og falske forestillinger.

Kanskje blir vi de siste som skiter i hvem vi er.

Essayist Øystein Stene er dramatiker, forfatter og regissør.

Transhumanistene mener de er fortroppen for den nye, oppgraderte menneskeheten

Emile Ratelband forsøkte å gå rettens vei for å endre sin offisielle alder fra 69 til 49 år. Han identifiserte seg ikke lengre med den alderen passet hans oppga.