– Jeg følte at jeg ikke kunne stole på min egen hjerne
Et nevrologisk utfall på en feriereise ga forfatter og dramatiker Arne Lygre følelsen av ikke å kunne stole på sin egen hjerne. Erfaringen har satt spor i hans seneste teaterstykker.
Forfatteren og dramatikeren Arne Lygre (51) ble helt satt ut på en feriereise for noen år siden. Erfaringen har satt spor i noen av teaterstykkene hans.
Nåde, sier Arne Lygre. Jeg er opptatt av noe som kanskje kan kalles nåde. Det handler om å vaere prisgitt. At vi er avhengige av andre.
– Nåde er ikke et helt godt ord, fortsetter han, fordi det er så ladet med det religiøse språket. Men det handler jo om at vi ikke klarer oss alene.
– Ja, det er jo nådeløst om det ikke er noen der som kan hjelpe oss og vaere sammen med oss. Og om vi ikke betyr noe for andre. Hva er da vitsen?
I går var det urpremiere på Arne Lygres nyeste teaterstykke Meg naer. Han beskrives som en minimalist, poetisk og intim. Det er knyttet forventninger til at hans presise teaterlitteratur nå skal settes i scene på Nationaltheatret av regissør Sigrid Strøm Reibo og scenograf og kostymedesigner Katrin Nottrodt. Begge har renommé som djerve og ekspansive.
Ser seg selv utenfra og andre innenfra Syv mennesker møtes i løpet av et døgn. Én heter En fremmed. En annen heter En annen fremmed. De andre er venner, en tidligere kjaereste og en kommende kjaereste. Det har nettopp kommet et varsel om at en mor er død. Karakterene flyter følsomt og engstelig omkring hverandre, prøver seg, og forsøker å hekte seg på hverandre.
Gjennom ordene forsøker de å lage forhold. Språket er nervepirrende renset og ribbet. Det handler om naerhet og om naerhet som ryker, om å klamre og skyve vekk, og å skylde på andre. Av og til ser det ut til å gå bra, andre ganger glipper det. Et vennskap ebber ut av mangel på interesse. Det hele er meget skjørt.
Teatersjef Tom Remlov formulerte i sin tid en «Lygres metode». Gjennom skiftende fortellerperspektiv forsøker skuespillerne å sette seg i andre menneskers sted. De prøver hele tiden ut møter og situasjoner. Det er som om de går ut og inn av seg selv og de andre.
Arne Lygre utforsker evnene til å se seg selv utenfra og andre innenfra. Han skriver altså forestillinger om våre forestillingsevner, om hva slags forestillinger vi har om oss selv og andre. Og fra scenen utfordres våre, publikums, forestillingsevner.
Kunne ikke stole på hjernen Arne Lygre og jeg vender tilbake til nåden i vår samtale.
– Jeg lager ikke litteratur i forholdet 1:1 av det som skjer i mitt eget liv. Jeg må skape fiksjon, sier han.
– Jeg må skape, arbeide langsomt og intuitivt med språket, og se om det oppstår noe som kan vaere verdifullt. Men på en ferie i utlandet for noen år siden skjedde det noe. Jeg erfarte en form for nevrologisk utfall. Jeg var helt borte en stund. Min davaerende kjaereste er lege. Han tok dette meget alvorlig. Ferien ble avbrutt, og vi dro hjem til omfattende utredninger. Jeg endte opp med en sjelden diagnose kalt TGA.
– Poenget er, fortsetter han, den følelsen jeg fikk av at jeg ikke kunne stole på min egen hjerne. Jeg ble satt helt ut. Jeg laerte om det å vaere prisgitt andre. Denne erfaringen har nok satt sine spor i mine to seneste teaterstykker.
– Du fikk en sterk påminnelse. Men er vi ikke alle alltid avhengige av andre? Er det så farlig å vaere avhengig?
– Jeg ser dette i et livstidsperspektiv – om det å bli eldre. I noen år kan vi kanskje føle oss ganske uovervinnelige, som om vi styrer alt selv.
– Suverene.
– Ja. Men det snur kanskje i førtiårene eller deromkring? Jeg hadde i alle fall en eksistensiell opplevelse av det. Som et slags vendepunkt. Man innser at man blir mer og mer prisgitt at andre er der for oss. At
Jeg hadde fantasier om å skrive helt fra jeg var liten
Arne Lygre
de ser oss. Og at de er gode. I et tidligere teaterstykke er det en mann som vegrer seg for å sove. Han vet at når han våkner, vil et forhold vaere over. Han sovner. Den andre venter til han våkner for å ta farvel. Han gjør det av godhet.
Kommer ikke fra kunst og kultur Arne Lygre er kanonisert. En fagjury laget for noen år tilbake en kanon over Norges viktigste teatertekster. Lygres Jeg forsvinner fra 2011 ble innlemmet.
Det var nåde der også. Stykkets aller siste replikk er: «Jeg kan ikke klare dette alene.» Ja, han er ved siden av Jon Fosse vår fremste og internasjonalt mest anerkjente samtidsdramatiker. Han blir oppført på scener over hele verden, og tekstene er oversatt til 20 språk.
Jeg forsøker å utfordre ham om hans forestillinger om hvorfor teaterfolk finner ham så interessant. Han svarer forsiktig, beskjedent, kanskje svarer han ikke helt.
– Jeg hadde fantasier om å skrive helt fra jeg var liten. Jeg kommer fra en bakgrunn uten saerlig kunst og kultur. Men jeg leste. Jeg fant blant annet mye krigslitteratur i bestefars bokhylle. Så ble jeg dratt mot teateret. Jeg forsøkte meg som skuespiller, ganske mislykket. Mens jeg flere ganger forsøkte å komme inn på Teaterhøgskolen, tok jeg faget teatervitenskap. Der laerte jeg om formmessige grep for å fremme de sceniske opplevelsene.
– Du har en saerlig finfølelse for å lage intime sceniske rom hvor mye står på spill.
– Jeg utforsker den teatrale formen mer enn at jeg har klare analyser av hva teksten skal handle om. Noe av det fascinerende ved å skrive for teateret, er at det først skapes et litteraert verk. Så tar regissørene over, og da skapes det et nytt kunstverk, sier Lygre, som mener det finnes en tematisk tråd i det han skriver.
– Det handler om fornemmelsene av et jeg, om å bli seg selv. Jeg utforsker identitet, forskyvninger og endring. Jeg skriver om identitetsdannelse. Ved å skyve noe av mitt eget unna, kan jeg danne meg på nytt. Jeg skriver om hvordan vi blir påvirket av andre, og hvordan vi selv kan påvirke andre, sier Lygre.
Og ja, tenker jeg, da jeg har hørt på lydopptaket mitt møte med Arne Lygre og skrevet ut denne teksten: Hans litteratur handler mye om forestillingsevnene. Evnene til å forestille oss hvordan andre har det, føler og tenker, og hva vi gjør med andre, er noe av grunnlaget for empati.
Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og stifter av Villa Sult. Han skriver jevnlig for Aftenposten.