Skolerevyer fra 1 til 6
Jeg er definitivt kommet til riktig revy for her er så underlig.
Det er noe deilig enkelt med at
Kjøss meg har valgt selve kjaerligheten som tema. Gangene er dekket av Love Hearts når du går mot scenen. Mens publikum setter seg, spiller bandet en sviske, og skuespillerne og danserne står klare på scenen.
De er kledd i pastellfarger og har tatt frem sine stiveste smil. Noen danser, noen står på sparkesykkel, andre prater og fjaser.
Det viser to ting som er helt strålende hos Elvebakkenrevyen i år: Gjennomført og svaert dedikert arbeid.
Absurditetens teater
Kjøss meg er egentlig en klassisk sketsjerevy. Et overordnet tema blir etablert med en historie som utvikler seg.
Kjaerlighetstemaet viser seg på mange måter, mest av alt i estetikken og som utgangspunkt for sketsjene. Og den overordnede historien handler om den Monty Python-aktige «Munnen» som henvender seg direkte til publikum. Han kommer igjen og igjen, og vi følger ham på en reise mot kjaerligheten der moralen er at man må elske seg selv før man kan elske andre.
Selv om oppskriften er klassisk, er det flere friske syn på sjekking, følelser og moderne kjaerlighet. Sketsjene er så skrudde, surrealistiske og uventede at det alltid er underholdende. Alt er ikke like morsomt, men når du ikke ler blir du sittende med et forbauset ansiktsuttrykk over en sprø vri.
En sketsj handler om Sjekkekongen som kastes ut av baren og drar hjem til hoffet sitt. Det er en absurd scene som er som hentet ut av Reisen til julestjernen. En hoffnarr ruller rundt på gulvet og Den Onde Greven er egentlig ikke ond, bare offer for en svaert stigmatiserende tittel.
Sketsjen krones med en frekk og uke- fersk punchline idet Sjekkekongen reiser mot Bar Vulkan. Det er et treffende nikk til et kjent politisk nesten-comeback.
Stjerner i sikte
Så kommer en helt fantastisk scene der et ektepar med venner på besøk, ikke vil krangle foran barnet sitt. For å skåne arvingen krangler de heller på engelsk. Det blir til en herlig historie om en familie som forlater England tidlig på 1900-tallet.
Her kommer også de store skuespillerprestasjonene frem, blant annet fra Minda Sofie Bråten Harms. Hun står kun oppført som danser i programmet, men gjør seg også svaert godt som skuespiller i ett av kveldens mange høydepunkter.
Nivået på årets skuespillere er alt i alt svaert høyt. Oliver Kjeldstad suger til seg oppmerksomhet som en svamp i alt han gjør, og er showets store stjerne. Rafid Arsalan gnistrer når han går inn i rollen som Love Doctor, kurerer tullesykdommer og setter danserne som følger ham på scenen på plass. Det er alt i alt svaert mye karisma på scenen hos Elvebakken.
Alt som er gøy med skolerevy
Ingenting er perfekt, og det er fullt mulig å finne noe kritisere i Elvebakkenrevyen også. Noen poenger drukner i sangen, og av og til går sketsjene litt sakte fremover. Men det føles unødvendig å pirke når opplevelsen i sin helhet er så gøy og minneverdig.
Ikke bare fordi det som skjer på scenen er så underlig eller fordi det gjennomføres et bryllup med to publikummere i pausen. Men også fordi det er så mange sketsjer og numre der nesten alle er involvert. Det gjør at revyen føles mektig og levende og viser hvor mye arbeid som ligger bak.
Når første akt er over, sitter du med en helt ekte tomhetsfølelse. Og når skuespillere og dansere får publikum til å messe «jeg elsker meg» i showets finale, da elsker du også Elvebakkenrevyen.