Levende om alderdom, forsvar for fornuften og smart roman
Evolusjonspsykolog Steven Pinker er i byen med en sekk full av fremskrittsoptimisme. Dessverre er de gode nyhetene pakket inn i en god dose irritasjon.
Hver gang jeg ser en film som skildrer «gamle dager» i et nostalgisk lys, må jeg nesten le for meg selv: Hvem vil tilbake til en tid da hjertesykdom ble behandlet med varme omslag, vaksiner ikke fantes, og stormakter sendte vanlige folk inn i et mareritt av masseslakt i grusomme kriger? Jeg mener: Bare sanitaerforholdene alene er nok til ikke å drømme om gamle dager. Om jeg, som er av bonde- og fiskerslekt, hadde blitt født for bare 150 år siden, hadde jeg befunnet meg i en verden hvor jeg hadde risikert å dø av en banal, smittsom sykdom lenge før jeg rakk å bli en voksen kvinne uten stemmerett og med en forventet levealder på cirka 40–50 år. Eventuelt hadde jeg kanskje dødd ung, i barsel. Min oldemor fikk ni barn og ingen utdannelse. Om verden hadde fortsatt som den var da, er det meget sannsynlig at jeg hadde hatt et tilsvarende liv. Jeg hadde definitivt ikke hatt seks års høyere utdanning eller blitt invitert til å skrive et eneste ord i Norges største avis. Det fyller meg med stor takknemlighet hver gang jeg tenker på det fantastiske fremskrittet som har løftet hele den norske befolkningen ut av fattigdom og uvitenhet og inn i demokrati og opplysning, og det på rekordtid, i løpet av bare noen få generasjoner. Ja, det gjelder faktisk hele verden, og evolusjonspsykolog Stephen Pinker kan bevise det.
For første gang på norsk
Det er første gang Stephen Pinker er oversatt til norsk. Han er en canadisk-amerikansk evolusjonspsykolog som har stått bak bøker som The Better Angels of Our
Nature og The Clean Slate.
Sistnevnte inspirerte Harald Eia til å lage den svaert omdiskuterte tv-serien Hjernevask. Eia har også skrevet forordet til denne bokutgivelsen, som er en skikkelig gladnyhet av en bok. Ja, jeg tuller ikke: Vil du bli glad og takknemlig, kan du lese Opplysning nå. Den er breddfull med fakta om hvorfor og hvordan det går bedre i verden, i et globalt perspektiv. Og det går ikke bare litt bedre i verden heller: Pinker har intet mindre enn naermere 80 grafer som viser enten at det går veldig oppover med de gode tingene (fred, fritid, BNP, mat, også videre), eller veldig ned med de dårlige tingene (voldelig mobbing, ofre for folkemord og krig, barn med veksthemming, kostnader til basisvarer, også videre).
Ulempen er at medie- ne vanligvis ikke slår opp saker som «Nå går det veldig mye bedre – med alt!», selv om det er det som er det store bildet.
Flammende forsvar for fremskritt
Med det kunne jeg egentlig ha oppsummert boken til Steven Pinker som et glødende, flammende forsvar for de verdiene opplysningstiden
lanserte: menneskeverd og vitenskap, diplomati og fremskritt. Jeg kunne anbefalt den like glødende – siden dette er ting jeg tror uforbeholdent på. Men boken er anmassende å lese.
Han diskuterer mot en rekke stråmenn i denne boken og fremstår av og til som en argumentativ dampveivals i sitt korstog mot den såkalte «skravleklassen», uten at denne blir tildelt noen grafer eller fakta. I og med at jeg antagelig tilhører denne klassen selv, blir jeg frustrerende nok tillagt mye jeg ikke mener (at jeg ikke tror på IQtesting, for eksempel), som rett og slett er feil.
Jeg kjenner heller ingen som ikke er klar over medisinens og forskningens fordeler, som ikke tror på teknologi og fremskritt.
Jeg markerer vanligvis interessante og/eller irriterende sider med et eseløre. Nesten hver eneste side i Opplysning
nå fikk et brettet hjørne
Så hvem er det egentlig han angriper? Er dette en bok som er skrevet for å overbevise de uopplyste, eller er det en bok for meningsfeller som liker å latterliggjøre verdensfjerne sekstiåtterakademikere? Jeg stiller meg i hvert fall ganske tvilende til at en vaksinemotstander eller fremskrittspessimist en gang kommer til å lese 500 sider tung skyts, med 100 sider noter.
Forkaster romantikken
Og hvorfor snakker han foraktelig om romantikken og postmodernismen når tenkere som Rousseau og Foucault har bidratt til større forståelse av fornuftens irrasjonelle skyggesider? Noe av grunnen til at en del av romantikkens tenkere anerkjente følelsenes kraft, var at de hadde sett blodbadet under den franske revolusjon, en revolusjon gjennomført i fornuftens navn. Vitenskap ble ivrig benyttet av nazistene, blant annet for å begrunne moderne rasisme. Og når Pinker skriver om nazisme: Å tillegge Nietzsche en så tungtveiende skyld for grusomheter begått i både kommunismens og nazismens navn, det er for meg merkelig historieskriving.
Det er vel ikke én tenker som skal dra hele det lasset alene? Ja, Nietzsche lurer også bak Trump, ifølge Pinker, som har tydelig forakt for intellektuelt svermeri for «Gud er død»-filosofen. «Så hvis Nietzsches ideer er frastøtende og inkonsekvente, hvorfor har de da så mange fans?», skriver Pinker.
Jeg vet ikke om han har så mange fans, og Pinker har ingen tall på akkurat det. Faktum er derimot at han er udiskutabelt viktig i Vestens kulturhistorie, også som en som har stor betydning for ateismen, noe Pinker selv – i likhet med undertegnede – synes å foretrekke fremfor religion, i fornuftens navn.
Pinker etterlater meg litt sint og litt glad. Jeg markerer vanligvis interessante og/eller irriterende sider i bøker jeg leser med et eseløre. Etter hvert hadde nesten hver eneste side i Opplysning nå fått et brettet hjørne. Det er vanskelig å vaere uberørt av Pinker, det skal i hvert fall vaere sikkert. Uten at jeg har noen ordentlig graf her, til å dokumentere akkurat det.