De nye elitene
Det er mange slags eliter. Men én ting har de felles: De får det som de vil. Til slutt.
Aftenpostens Andreas Slettholm har oppsummert de siste ukenes norske elitedebatt som et svarteperspill – en interessant, men lett forvirrende føljetong, der én ting er konstant: Eliten er de andre, som Slettholm formulerer det.
Det er godt sagt. Også fordi eliter må frem i lyset. Vi trenger eliter, mennesker som opptrer med autoritet fordi de har innsikt og kunnskap (hvilket de ikke alltid har, men det er en annen historie). Uansett, i et demokrati må vi vite hvem det er som sitter med uforholdsmessig stor makt.
Mange slags eliter
Elite er ikke lenger et entydig begrep, slik det var både i de gamle, kapitalistiske klassesamfunnene og i de «klasseløse» samfunnene, som var alt annet enn det, men styrt av ny elite med enda flere privilegier enn elitene de erstattet.
Idag finnes det mangeslags eliter. Milliard a e rer, n a e ring s liv stopper og Davos-farere, som er seg sin eliteposisjonmeget bevisst, men som nødig snakker åpent om den, i hvert fall ikke i samfunn med sterke egalitaere tradisjoner.
Profesjonseliter, ledende embetsmenn med avgjørende innflytelse som de ikke godt kan vedkjenne seg av hensyn til statsrådene som liker å fremstå som enerådende, i hvert fall så lenge de har noe positivt å meddele.
Medieeliten, vår tids presteskap, arrangerer gjerne konkurranser hvor en eller flere av deres egne havner på makttoppen, men avviser sin eliteposisjon og vil helst ikke ettergås altfor nøye av en kritisk offentlighet.
Den mest radikale del av kultureliten (den som i sin tid hyllet regimer man skulle tro det var umulig å hylle) misliker hele elitedebatten og mener den handler altfor mye om kultur og altfor lite om klasse, en klasse de egentlig ikke tilhører, men som de har valgt å «slutte seg til».
Innsikt utenfra
Skal man fange opp de nye elitene, kan man med fordel søke innsikt hos den amerikanske historikeren og moralfilosofen Christopher Lasch og den britiske journalisten og forfatteren David Goodhart. Laschs viktigste bidrag er boken Elitenes
opprør og sviket mot demokratiet (Pax Forlag, 1996). Boken er et oppgjør med de nye elitene, de som «bare føler seg hjemme i transitt», underveis til store og viktige konferanser, til en internasjonal filmfestival eller til et uoppdaget ferieparadis. Mennesker som, slik Lasch formulerer det, føler seg mer i slekt med sine likemenn i utlandet enn med sine landsmenn hjemme: «påtrengende slektninger og naboer, smålig sladder og forbenede konvensjoner».
David Goodhart er brite, sønn av en velstående, konservativ parlamentariker. Som ung søkte han tilflukt i marxismen, men trivdes heller ikke blant intolerante overklassesosialister. I dag er han sosialdemokrat og mest kjent som forfatter av boken The Road to Somewhere. The Populist Revolt and the Future of Politics (Hurst & Company, London, 2017).
Jeg ble første gang kjent med Goodhart og hans teorier under en forelesning i Buxton sommeren 2017, der han snakket om den store verdikløften i dagens vestlige samfunn, skillet mellom de stedbundne, «the Somewheres», og de mobile, «the Anywheres», de som opplever verden som et slags cruiseskip hvor mennesker kommer sammen på en reise, men senere ikke har noe med hverandre å gjøre.
Goodhart anslår, selvsagt forenklet, at omtrent en fjerdedel av britene tilhører de mobile, halvparten de stedbundne og den siste fjerdedelen hverken det ene eller det andre.
I fjor ble det, som vi husker, en viss debatt om boken også her i landet.
EU-perspektivet
EU-spørsmålet i Goodharts hjemland har selvsagt også et eliteaspekt. Ikke folket mot eliten, men litt over halve folket mot eliten.
Folket var delt ved folkeavstemningen i 2016. 17,4 millioner briter sa nei til EU, 16,1 millioner sa ja. De mest stedbundne og vanskeligstilte sa nei, de mer mobile og velstående sa ja. Men det er ingen tvil om hvor eliten sto.
Både den konservative regjeringen og Labour-opposisjonen gikk sterkt inn for fortsatt britisk EU-medlemskap. Det samme gjorde det britiske LO, arbeidsgiverne, Bank of England, Det internasjonale pengefondet, OECD, landets ledende økonomer og de fleste profes jonseliter, applaudert av USAs davaerende president, Barack Obama.
Også David Goodhart stemte «remain» i 2016. Men han forsøker å forstå de som sa nei, prøver å forklare hvorfor brexit skjedde og hvorfor noe tilsvarende fortsatt kan skje i andre deler av EU: Fordi eliter som trodde de styrte til alles beste, i virkeligheten har styrt til eget beste, i en slags overordnet «statsfornuft» som ikke finnes.
Dets omgjorde utslaget ved folkeavstemningen i Storbritannia, var storegrupper som følte seg glemt av det politiske establishment og som ikke så noe til fordelene den store arbeidsinnvandringen fra EU ga de mer velstående. Tvert imot.
Mer sannsynlig er det at de liberale elitene til slutt får det som de vil. At det ikke blir noen brexit.
En splittet nasjon
Snart tre år etter folkeavstemningen krangler britene fortsatt. Landet er mer delt enn noen gang, splittet i det Disraeli ville ha kalt «to nasjoner», uvitende om hverandres tanker, vaner og følelser.
Politisk er landet et eneste stort paradoks. Statsminister Theresa May, som var EU-tilhenger, sliter livet av seg for å få til en ordnet utgang fra EU i tråd med folkets dom. Labour-lederen Jeremy Corbyn, en gammel EU-motstander som langt på vei saboterte sitt partis ja til EU-linje i 2016, er plutselig blitt tilhenger av den europaunionen han før kalte et monster.
Og paradoksene slutter ikke der. 11 parlamentsmedlemmer har brutt med sine partier og krever en ny folkeavstemning, uten forbehold, fordi «situasjonen har endret seg» siden den første folkeavstemningen. Men selv nekter de plent å trekke seg, utløse suppleringsvalg og be om fornyet tillit fra sine velgere. Selv om situasjonen i deres tilfelle ikke bare har endret seg, men endret seg fullstendig.
Så har man selvsagt også Tory-partiets høyrefløy, de harde br exit forkjemperne Boris Johnson, Jacob Rees-Mogg og deres krets, som trodde at Storbritannia skulle få en ny storhetstid utenfor EU. I stedet kan det ende med at landet, utenfor EU, mister både Skottland og Nord-Irland og blir sittende igjen med England – og kanskje Wales.
Men mer sannsynlig er det at de liberale elitene til slutt får det som de vil. At det ikke blir noen brexit. Slik at David Goodhart, dersom han skal revidere boken, vil måtte kalle den: The Road Back to Anywhere. The Elitist Revolt and the Future of Politics.