Et nytt atomkappløp i Europa?
USA og Russland har sagt opp atomrakettavtalen som i 1987 banet vei for nedrustning og for Jernteppets fall. Men mye er annerledes i dag.
Uten altfor stort mediestyr sa USA 1. februar opp den 32 år gamle INF-avtalen om å fjerne en hel generasjon av atomraketter fra Europa. Dagen etter gjorde Russland det samme. Nå har de to en frist på seks måneder før hele denne avtalen faller bort.
Europa ba om raketter
Mange vil huske de voldsomme protestene med hundretusener av demonstranter i flere land i 1980-årene. Den gang var det vesteuropeiske regjeringer, anført av et Tyskland uten egne atomvåpen, som ba USA om slike raketter, som motvekt mot Moskvas utplassering av nye mellomdistanseraketter, SS-20. Frykten var at Kreml ville falle for fristelsen til å drive politisk utpressing av Vest-Europa – med atomvåpen som bare kunne true Europa og ikke USA. De ville sprenge samholdet i NATO.
Hva som nå vil skje videre, er det åpenbart ingen som vet. Det vi ser, er at et svakt Russland spiller med militaere muskler og ikke blir trett av å minne om sine atomvåpen. Russerne har utviklet en ny krysserrakett som kan ta atomvåpen. Den bryter INF-avtalen, har USA sagt i fem år – også under president Barack Obama. Russerne har avvist dette, og anklages for å forsøke å lure seg unna avtalen – noe Moskva benekter.
Imperier som skrumper
Men striden om avtalens paragrafer er ikke det politisk viktige i dag. For denne avtalen, for landbaserte våpen med rekkevidde fra 500 til 5500 kilometer, har mistet en god del av sin militaere betydning. Nå er nye krysserraketter oftere basert på skip og fly, og den våpentekniske utvikling har skutt ny fart i IT-revolusjonens skygge.
Det avgjørende ved avtalen i 1987 var at den fortalte om russisk vilje til å søke en ny politisk kurs. Sovjetlederen den gang, Mikhail Gorbatsjov, ville henge seg på den økonomiske og teknologiske bølgen som løftet de vestlige samfunn. «Vi kan ikke fortsette å leve slik» sa han om livet i Sovjetunionen, og fikk rett da unionen oppløste seg selv i 1991. Moskva styrte den gang en stat med 258 millioner innbyggere; nå er Russland skrumpet til 144 millioner. På samme tid vokste USAs folketall fra ca. 220 til 330 millioner. Det ubesvarte spørsmål er hvordan skal vi – i Europa og USA – forholde oss til dagens Russland, som «har mistet et imperium og ikke funnet en rolle». Det er ord som USAs utenriksminister, Dean Acheson, først brukte om britene på 1940-tallet. Og om britene har han fremdeles rett, noe brexit-debatten nå bekrefter nesten hver eneste dag.
Tapt rustningskontroll
Det som lenge har gitt verden politisk stabilitet, er at rustningskontroll-avtalene kom tett mellom 1972 og 1987. Først med SALT- og START-avtalene for de strategiske interkontinentale rakettene, som kunne nå ethvert punkt på kloden med sine atomstridshoder. Tidlig på 1990-tallet satt både USA og Sovjetunionen med 12.000 slike stridshoder – og reduserte så antallet til 1550 på hver side. Og alle 3000 mellomdistanseraketter ble fjernet, ødelagt i vitners påsyn.
Men allerede i 2021 utløper avtalen for de strategiske rakettene. Hva skjer da? Er forholdet til Russland, både fra USA og Europa, slik at en videreføring av avtalen er sannsynlig? Det er lite trolig. Da er hele det politiske reisverket rundt atomvåpnene truet, og vi kan vente at nye atommakter skyter opp som sopp på en fuktig skogbunn. Nord-Korea viser vei.
Stoltenberg er sentral
Midt oppe i dette finner vi norske Jens Stol- tenberg som NATOs generalsekretaer – mens hans far Thorvald Stoltenberg var med som statssekretaer i UD da tanken om en INF-avtale dukket opp.
Jens Stoltenberg oppgave er å holde USA og Europa sammen i NATO. Han minner president Donald Trump om at også USA trenger venner – og har 28 av dem i NATO. Det multilaterale samarbeid (mellom mange land) er avgjørende, sier han – og går mot Trumps instinkt om at forhandlinger mellom to er best, for da er den ene sterkest.
Han er på talefot med Trump, på snedig vis: Da Stoltenberg nylig var i Washington sto han frem i TV-kanalen Fox News’ morgensending og fortalte at Canada og Europas NATO-land fra 2016 til utgangen av 2020 øker sine forsvarsutgifter med 100 milliarder dollar. TV-lampene var knapt slått av før Stoltenberg fikk en tweet fra presidenten, full av ros – før de møttes i Det hvite hus senere på dagen.
Europas egeninteresse
Det Stoltenberg har klart, er å samle alle NATO-land til støtte for Trump når han tar opp INF-avtalen med russerne. Selv om avtalen er inngått mellom USA og Russland, gjelder den nå som før Europas vern mot kjernefysisk utpressing fra Moskva. Og den illustrerer samtidig Europas dype avhengighet av andre. I disse avgjørende spørsmålene er Europa ingen aktør, heller ikke 74 år etter 1945. Og nå vil atommakten Storbritannia – kanskje – ut av hele EU.
Det er Trump alene som avgjør at troppene skal forlate Afghanistan og Syria, og han truer med redusert USA-støtte for allierte som holder fast på anti-atomavtalen med Iran (oppsagt av USA) eller importerer mer russisk gass enn USA mener er riktig. Han rådslår først i ettertid.
Men nå er Europas «etterkrigstid» definitivt forbi. Vår egen verdensdel er mer politisk alene, i en vanskeligere verden.