Hadde gitt opp, ble verdensmester

10 år etter at han ikke orket å gå skirenn, kunne Hans Christer Holund (30) juble for et eventyrlig VM-gull.

10 år etter at han ikke orket å gå skirenn, kunne Hans Christer Holund (30) juble for et eventyrlig VM-gull.

Den jagende russeren går styggfort. Det er ikke mer saft igjen i føttene. Han forsøker å jage bort smertene, men de vil ikke slippe taket.

«Hold hodet kaldt nå», sier Hans Christer Holund til seg selv. «Ikke få panikk, det er mange som har sprukket på ei femmil». Han enser så vidt sekundantene som roper at han er over et halvt minutt foran Aleksandr Bolsjunov.

Så hører Holund en kjent stemme.

– Kom igjen, HC, du klarer dette!, roper pappa Rolf Arne.

Han flyr fra sekunderingspost til sekunderingspost de siste kilometerne.

Sønnen vinner kampen mot seg selv og russeren, han er verdensmester på VM-femmila.

Hans Christer Holunds kamp mot toppen har vaert tøffere enn for de aller fleste.

Etter å ha fått pusten tilbake griper Holund telefonen og ringer til pappa, han som har støttet ham gjennom alle de tunge årene:

– Vi klarte det!

«Pappa, jeg orker ikke mer»

Sjusjøen desember 2009: En nedbrutt 19-åring sitter i pappa Rolf Arne Holunds svarte Toyota Land Cruiser.

Han ser skistadion forsvinne i tåkeheimen bak seg.

Kroppen lystret ikke denne helgen heller. HC vet ikke hva som er galt. Men i bilturen etter den dystre norgescuphelgen på Sjusjøen tar han en avgjørelse.

– Pappa, nå orker jeg ikke mer, sier Hans

Christer stille.

– Jeg er enig, det er bare å nullstille og tenke neste år, svarer pappa.

Det er stille på turen hjem til Nittedal. Året før ble han juniorverdensmester på 10 kilometer klassisk. Men han har taklet de økte treningsdosene dårlig. «Jeg blir ikke en god skiløper», tenker Holund. «I hvert fall ikke verdensmester».

Trente altfor tøft Men nesten 10 år etter den tunge bilturen hjem fra Sjusjøen er han nettopp det, verdensmester. Holund er sjeleglad for at han aldri ga opp.

– Mitt store mål var å få delta i Vancouver-OL i 2010. Jeg økte treningsvolumet kraftig, fra 600 timer til 800 timer. Jeg skulle trene enda hardere, det var jo det som hadde gjort meg god som junior. Men det var miksen på økt volum og fortsatt knallharde intervaller som ødela. Det ble for mye for meg. Først var vi redd for at jeg hadde et virus i kroppen, men det var klassisk overtrening, forteller Holund.

– Trenerne og apparatet rundt meg så at jeg brøt meg ned. De forsøkte å si det til meg, men jeg lyttet ikke. Det å gå fra å vaere litt «bajas» til å bli toppidrettsutøver fungerte ikke for meg.

– Hvordan var du bajas?

– Jeg var kanskje litt cocky. Jeg var vant til at ting gikk min vei, oppover. Frem til jeg var 20 år hadde jeg aldri opplevd motgang. Skolen gikk greit, idretten gikk greit, jeg fikk dame, alt var på plass. Hvis du ikke har opplevd annet, er det sånn det blir. Men jeg tror Hans Christer Holund i 2019 er mer ydmyk enn Hans Christer Holund anno 2009.

«Jeg hadde ingenting!» HC var lettet da han hadde tatt avgjørelsen om å droppe 2010-sesongen. Han syntes det var ydmykende å gå skirenn. Han var så langt unna OL-troppen det var mulig å komme.

– Ukene gikk, men jeg hadde ikke noe å gjøre. Jeg var vant til mine rutiner som skiløper. Da hadde jeg ingenting. Ikke jobb, ikke studier, ikke idrett. Jeg hadde ingenting! Jeg bodde hjemme hos foreldrene, jeg gjorde ingenting og ble bare deprimert.

Dagen etter at OL-ilden ble slukket i Vancouver, bestemte HC seg for å ta grep. Mamma Rikke Lill jobbet i Jernbaneverket og skaffet ham en vaktmesterjobb.

– Jeg fikk se en litt annen versjon av livet, hvilket luksusliv det er å vaere toppidrettsutøver. Vi var fire-fem stykker som skrudde opp kontorpulter og lyspaerer.

Han var vaktmester i et halvt år. Høsten 2010 forsøkte HC å trene forsiktig igjen. Han forsøkte å gå renn igjen, men var langt nede på resultatlistene.

Studerte og festet Sommeren 2011 begynte han å studere økonomi og administrasjon ved BI. Han flyttet hjemmefra, men hadde ikke helt gitt opp skikarrieren – selv om han ikke hadde noe lag og måtte trene alene.

– Jeg trente ganske bra, men så var det de fadderukene ... Det var andre ting som også var gøy. Det ble litt for mye festing. Jeg fikk smaken på det gode livet. Jeg følte at jeg hadde kastet bort to år av livet på ingenting.

Våren 2012 vurderte han å kutte ut langrenn for godt. Da fikk han en telefon av Lyn-trener Hans Kristian Stadheim. Han visste at Holund var god som junior, nå skulle han starte en ny satsingsgruppe i Lyn.

HC var usikker, men tenkte at det kunne vaere fint å komme inn i et nytt miljø. Han bestemte seg for å utsette avgjørelsen om å sette karrierepunktum i ett år.

– Jeg var ganske avslappet, jeg fikk en veldig fin kjemi med trenere og løpere i Lyn, og jeg kom tilbake til gamlemåten å trene på.

Resultatene varierte, karrieren ble en bergog-dal-bane med både oppturer og nedturer.

Men HC ble likevel så god at han gikk seg inn på landslaget i 2015.

OL-medalje og stafettvraking Han har opplevd skader, blant annet en skulderoperasjon med komplikasjoner.

Men HC har reist seg hver gang.

Han gikk inn til bronsemedalje på OL-tremila for ett år siden, men ble vraket til stafetten noen dager senere.

Holund har slitt med å finne formen hele denne sesongen. Men landslagsledelsen hadde likevel så stor tro på 30-åringen at de tok han med til VM, med muligheter for å gå den avsluttende femmila.

Holund fikk den fjerde og siste plassen på laget.

Men HC kom først i mål.

– Det har vaert noen tunge år. Når du legger hele sjela di i toppidretten, og ikke lykkes, er det fryktelig tungt når du ikke lykkes. Men når du klarer å komme tilbake og gjøre det ingen trodde du skulle klare, må du nesten klype deg i armen. Det er et eventyr, sier 30-åringen

Bestemte seg for å gå tidlig. Han visste at han måtte gå fra konkurrentene. Holund er ingen spurter.

Etter 20 av 50 kilometer grep han sjansen.

Holund fikk en liten luke. Fem sekunder. 20 sekunder. 43 sekunder. 58 sekunder. Avstanden var oppe i ett minutt og 20 sekunder på det meste.

De norske lagkameratene ville ikke jage. Russerne og de andre nasjonene ble aldri enige seg imellom om å ta opp jakten.

Holund fikk gå ensom i front, det var først på den siste drøye milen at Bolsjunov tok opp jakten.

– Skal du vinne VM-gull må du tørre å tro på det selv. Jeg vet ikke helt om jeg har trodd på det, men har sagt det til dere journalister – og dere har tvilt med god grunn. Jeg vet at jeg ikke er en bra avslutter. Jeg har gått mange femmiler der jeg ikke har turt å gå selv, og det har jeg angret på. Etter to runder her, så det ut til å bli et lureløp. Jeg skjønte at jeg ikke ville ha en sjanse. Da er det bedre å gå for det umulige.

– Kan du beskrive de siste åtte kilometerne?

– Det var så vondt! Jeg fikk krampe da det var åtte kilometer igjen. Det var ingen god følelse. Jeg var livredd for Bolsjunov som kom bak. Jeg var stokk stiv, jeg hadde ikke saft igjen i beina. Jeg tenkte at «hvis det setter seg skikkelig, går 20 sekunder veldig fort.

Men Holund holdt unna.

Kjente tårene presse på Og da han hørte speaker annonsere «world champion Hans Christer Holund», lukket verdensmesteren igjen øynene og hoppet opp på pallen.

– Jeg kjente tårene presse på. Det øyeblikket var så emosjonelt. Og det var så mange jeg tenkte på, alle dem som har hjulpet meg på denne litt vanskelige veien: Mamma, pappa, kjaeresten, alle trenere, støtteapparat og smørere som har vaert der for meg.

Nå kan Hans Christer Holund smykke seg med tittelen verdensmester.

Det var få, om noen, som trodde på det for 10 år siden.

Heller ikke han selv.