Ulikhetsdebatten havnet i grøften

Finansminister Siv Jensen hadde ikke sin beste dag på jobben fredag, da hun la frem regjeringens ulikhetsmelding. Da dagen var ferdig, var etterlatt inntrykk at Jensen mener at ulikhetsdebatten egentlig er en innvandringsdebatt og en fattigdomsdebatt, at ulikhetene dypest sett reduseres i takt med lavere innvandring. Kritikerne har rett i at det er for enøyd.

Regjeringen har rett i at arbeid er en nøkkel i innsatsen mot fattigdom og dermed ulikhet. Få er uenig i det. Barnefattigdom og annen fattigdom reduseres hvis flere voksne og foreldre kommer i jobb. Det er heller ikke bestridt at høy innvandring øker antall fattige, fordi mange av innvandrerne ikke kommer i inntektsgivende arbeid raskt nok, eller overhodet.

Men selv om hver eneste innbygger i arbeidsfør alder skulle komme i jobb, vil vi se at ulikheten fremdeles øker. Det er fordi drivkreftene er sammensatte. De rikeste drar fra blant annet på grunn av formuesoppbygging. De 10 prosent med størst nettoformue øker sin andel av den totale private formuen og eier nå over halvparten.

En del av Siv Jensen kritikere legger til grunn at Norge er som andre land, der ulikhet for lengst har festet seg på nivåer som gir økt misnøye og sosial uro. Norge er ikke der og lite tyder på at vi er på vei dit i overskuelig fremtid. Generasjoner med norske politikere har bygget et velferdssamfunn som motvirker mye av den utviklingen vi ser i andre land. Det betyr ikke at ulikhet i Norge er uinteressant.

Ulikhetsdebatten er i seg selv sammensatt. Partiene bruker mye energi på debatten om inntektsulikhet. Den har økt jevnt og trutt de siste 30 årene.

Det er viktig å vite hvordan ulikheten utvikler seg, hvem den rammer og hvordan den preger samfunnet vårt. Men det er også viktig å erkjenne at inntektsulikhet vil finnes i et samfunn som vårt, som blant annet bygger på markedsøkonomi, folks vilje til å investere og muligheten for å tjene penger.

Spørsmålet om hvilken type ulikhet vi kan leve med, hvor stor den kan vaere og hvilke tiltak som treffer riktig hvis målet er redusert ulikhet.

I tillegg til faktorene som påvirker likhet i muligheter, som skole, og muligheten for inntekt, som arbeid, er det åpenbart verdt å diskutere om skattesystemet kan brukes mer effektivt til fordeling.

Debatten reduseres ofte til et for eller mot formuesskatt, men også denne debatten er sammensatt. En åpen debatt om nasjonal eiendomsskatt glimrer eksempelvis som vanlig med sitt fravaer. Arveavgiften er blitt like umulig å få en god diskusjon om. Begge deler burde vaert veiet mot endringer i skatt på annen inntekt og formue.

Debatten om ulikhet fortjener en faktadrevet innstilling, med respekt for at ulikhet har flere drivere. Det er en forutsetning for å få med seg når ulikheten utvikler seg i faretruende retning.

Selv om hver eneste innbygger i arbeidsfør alder skulle komme i jobb, vil vi se at ulikheten fremdeles øker