Seksualisert hets er ikke flørt eller uskyldig moro. Det er et kjempeproblem.

Seksualisert hets er ikke flørt eller uskyldig moro. Det er et kjempeproblem.

Hver dag får jenter på vår alder slengt nedsettende kommentarer etter seg som «hore», «slut», «billig» og «fitte». Vi får høre at vi er svake og naive, at vi bør operere kroppene våre, og vi får høre om vi er pulbare eller ikke.

Slik beskriver tre 14 år gamle jenter skolehverdagen sin i et debattinnlegg i Aftenposten.

Institusjonalisert hets

Hadde jeg snakket slik til kvinnelige kolleger, ville jeg selvfølgelig – og høyst fortjent – fått sparken umiddelbart. Noe har tross alt kommet ut av et halvt århundres kvinnekamp, ikke minst det siste året, da #metoo-bevegelsen gjorde det tydelig at uønsket seksuell oppmerksomhet, enten den er fysisk eller verbal, ikke er noe kvinner i dette landet skal behøve å forholde seg til. Jeg vil tro at mange opplever at de i dag har et godt vern mot seksuell trakassering på arbeidsplassen, i foreninger og lag.

Flere enn før, i alle fall.

De 14 år gamle jentene våre, derimot, forteller at de ikke opplever det samme vernet. De opplever å bli krenket uten at skolens ansatte slår ned på det:

«De sier at gutter bare er sånn, og at de sikkert bare mener det de sier som tull», skriver jentene.

Ikke alle laerere sier det, antar jeg. Men når noen gjør det, er det guffent av minst fire grunner:

* Det gir grønt lys til nedverdigende og krenkende adferd.

* Det kan vaere belastende for en elev å ta opp seksualisert hets med laererne. Normalisering og bagatellisering vil oppleves som et svik.

* Skolen svikter elevene også rent formelt. Opplaeringsloven pålegger skolene å arbeide aktivt og systematisk for å fremme et godt psykososialt miljø, der eleven kan oppleve trygghet og sosial tilhørighet.

* Unnlatelsessynden legger grunnlaget for et større samfunnsproblem. Seksualiserte, hatefulle ytringer får voksne kvinner til å tie i forsamlinger, om en kan bruke det begrepet om sosiale medier og resten av det offentlige ordskiftet.

Eller for å sette det litt på spissen: En laerers unnfallenhet gjør skolen til en arena der antidemokratiske krefter har gode vekstvilkår.

Vi vet hva det fører til

«Antidemokratiske krefter» høres kanskje voldsomt ut når det er snakk om rappkjeftede fjortiser som ikke nødvendigvis forstår rekkevidden av det de gjør. Men det finnes kunnskap som underbygger det.

Rapporten «Hatefulle ytringer på internett – omfang, forebygging og juridiske grenser» fra 2016 viser at unge voksne er spesielt utsatt for hatefulle ytringer. Mengden hets er omtrent den samme for kvinner og menn, men hetsens karakter er nokså ulik.

Menn blir oftest angrepet på grunn av innholdet i argumentene eller på grunn av politisk ståsted, som selvsagt kan vaere ille nok. Hetsen mot kvinner, derimot, handler oftere om kjønn og utseende og er mer seksualisert og nedverdigende. Litt forenklet kalles menn idioter, mens kvinner kalles horer, sluts og fitter, skjellsord de 14 år gamle jentene allerede er godt kjent med.

Et resultat av hatefulle ytringer, viser rapporten, er at kvinner som er blitt utsatt for dem, mer enn dobbelt så ofte som menn i tilsvarende situasjon sier at de i fremtiden vil vaere mer forsiktig med å si sin mening offentlig.

De opplever simpelthen at kostnaden blir for høy.

Kvinner er én gruppe som hetses til taushet. Andre hatefulle ytringer rettes mot religion, etnisitet, hudfarge, nasjonalitet, seksuell orientering og funksjonsevne. I disse gruppene trekker enda flere seg fra det offentlige ordskiftet. Og når grupper ikke tør si hva de mener, er det et åpenbart demokratisk problem.

Ingen enkle løsninger

Som vanlig i slike saker finnes det ikke én enkel løsning på problemet. Det mest fristende er alltid å peke på skolen. Stemmer det at enkelte laerere bagatelliserer og normaliserer seksualisert hets, er det kritikkverdig. Men skolen kan ikke løse alt.

I gamle dager var mobbing og hets mer oversiktlig. I dag kan identitetskrenkende skjellsord tikke inn på mobilen etter leggetid på en lang rekke ulike plattformer. Da er ikke laereren der. Dessuten har det aldri vaert meningen at skolen skal oppdra barna alene.

Ifølge mobbeombud Bodil J. Houg skal og må skolen reagere på seksualisert trakassering. Laererne kan ikke velge det bort, det er noe opplaeringsloven pålegger dem. Men det fritar ikke foreldrene fra ansvar. Det er deres barn.

Det betyr at ansvaret hviler på foreldre, laerere, familie, venner og tilfeldige vitner til hets, omtrent i den rekkefølgen.

Eller, for å bli litt svulstig:

Det må en landsby til for å oppdra et barn.

En laerers unnfallenhet g jør skolen til en arena der antidemokratiske krefter har gode vekstvilkår