Se, en kvinnelig superhelt!
Et flott superhelt-tilskudd.
Captein Marvel er både morsom, tøff og rørende, mener vår anmelder.
Iforrige uke meldte filmbarometeret Rotten Tomatoes at de endrer systemet sitt. Du får ikke stemme eller kommentere før en film har hatt premiere. Årsak? Nettroll hadde begynt å systematisk slakte den nye Marvel-filmen. «Denne filmen kommer til å bli en flop,» skrev en. «Grusom film, hater den,» skrev en annen.
Problemet var at ingen hadde sett den. Hovedrollen innehas av Brie Larson, som mange tydeligvis har bestemt seg for ikke å like. Gal Gadot fikk samme behandling da hun spilte Wonder Woman, og hun ler hele veien til banken.
At en film får et dårlig rykte før den har premiere, kan i disse netthetsdager vaere ødeleggende. Det håper jeg ikke skjer med
Captain Marvel, for den er både morsom, tøff og rørende.
Episk eventyr
Captain Marvel ble skapt av Stan Lee og Gene Colan i 1967, og filmen starter med en varm hyllest til sin nylig avdøde skaper Lee. Marvel-universet er beskyldt for kun å gi store filmer til sine maskuline superhelter. Selv om både X-men og Avengeruniverset har mange sterke og gode heltinner, har de ikke fått egne filmer. Nå er det heldigvis endringer på gang.
I tone og atmosfaere legger filmen seg et sted mellom meta/nostalgihumoren til
Guardians of the Galaxy og de mer alvorstunge thrillerelementene i Captain America. Det er en perfekt blanding for et episk eventyr. Go girl! Vi har sett mange såkalte opprinnelseshistorier. De kan gjøres kjedelige og forutsigbare eller de kan fortelles som regissør Anna Boden og Ryan Fleck gjør her med spenst og dramatikk.
Eventyret starter i en fjern galakse, og vi får innblikk i krigen mellom kree og skrull. Vår helt har kree-krefter, men hun har hull i hukommelsen og husker kun små glimt av fortiden. Hun starter dermed ut som en litt anonym karakter, men i løpet av filmen finner hun gradvis seg selv.
Uten å avsløre for mye lager hun hull i taket på en Blockbuster-butikk og havner på jorden sånn anno 1995. Det gir rom for nostalgisk bruk av musikk som filmens morsomste kampscene satt til toner av No Doubts «Just a girl». Da hadde jeg nesten lyst å rope «you go girl»!
De katteaktige hintene til både Goose i
Top Gun og Jones i Aliens er en filmnerds drøm. Det er humor jeg som tenåring på 80-tallet setter stor pris på, men er du yngre kommer det kanskje til å gå deg hus forbi. Foryngelsesmagi At spesialeffektene er i toppklasse, tar jeg som en selvfølge i Marvels superheltfilmer. De beste effektene i Captain Marvel er de du ikke tenker over, som at Samuel L. Jackson (70 år) er blitt ung igjen. Han holder seg for all del godt, men heller ikke han ser ut som en ung mann lenger. I rollen som en ung Nick Fury ser han derimot ut som en mye yngre utgave av seg selv. Det er på grensen til uhyggelig hva de får til. Og det ser helt naturlig ut. God fortellerdynamikk Noe av det beste med Captain Marvel er filmens rytme. Den starter som et episk romeventyr og beveger seg over i rene thrillerelementer. I det øyeblikk vår utenomjordiske helt lander på vår planet byttes romskip ut med bil og tog i en klassisk jaktsekvens. Filmen kler blandingen mellom jordens lavteknologiske tid – altså før Avengers
– og de utenomjordiskes overlegne utvikling. Det gir en god dynamikk til karakteren Carol Danvers, som er begge deler. Cap-
tain Marvel er en godt gjennomarbeidet og fortalt film.
Den balanserer fint mellom actionsekvenser og mer personlige og rørende scener. Selv om noen av de mer intime øyeblikkene på jorden ikke sitter helt perfekt og blir litt for sentimentale, er filmen likevel et underholdende superhelt-tilskudd.