Dette betyr likestilling for kvinnene på gulvet
Naer 50 år etter at innvandringen til Norge startet, har innvandrerkvinner fortsatt lavere sysselsetting og utdanning enn resten av befolkningen.
– Kampen er ikke over, nå må generasjoner
stå sammen
20 år gamle Naima Farooqi sitter hjemme i Pakistan med døtrene på ett og to år. Hennes ektemann har allerede satt seg i en bil mot Europa, med håp i blikket og nesen vendt mot mulighetslandet Norge.
På gulvet står en tom koffert. «Blir du sittende her, finner han kanskje en annen kone», sier familie og venner.
Motvillig skal Farooqi snart legge drømmen om medisinstudiet på is og følge etter ektemannen. Hun vet ingenting om det nye landet i nord. Hva skal hun pakke, tenker hun, da telefonen ringer.
– Ikke ta med deg pakistanske klaer, her kler de seg vestlig, sier mannen hennes i den andre enden. Med to barn på fanget og slengbukser i kofferten, ankommer hun Norge den 6. juni 1972.
Arbeidsinnvandrere Familien Farooqi var en av mange arbeidsinnvandrere som kom til Norge på 1970-tallet. De første gruppene kom fra Pakistan og Tyrkia, senere fra land som India, Vietnam, Iran og tidligere Jugoslavia.
Ifølge tall fra SSB bodde det i november i fjor 197.320 kvinnelige innvandrere (1574 år) fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa utenom EU, i Norge.
Naima Farooqi fikk etter hvert jobb på Tandbergs Radiofabrikk før hun startet som tolk og morsmålslaerer. Døtrene gikk i barnehagen.
Farooqi leder i dag Innvandrerkvinners ressurs- og aktivitetsforum (IKRA), som har møttes tre ganger i uken i mange år. De drar på turer, trener og arrangerer foredrag. I dag møtes de igjen for å gå i 8. marstoget under parolen «Se oss, hør oss, gi oss arbeid».
Da de kom på 1970-tallet var det nok av jobber. Norsk laerte de etter hvert.
– Vi kjemper for at de som ikke har jobb nå skal få like muligheter. Mange har høy utdanning, men fortsatt er det ikke like lett for innvandrerkvinner å få seg jobber, sier Naima Farooqi.
Lav yrkesdeltagelse Den lave yrkesdeltagelsen blant minoritetskvinner sammenlignet med resten av befolkningen, har lenge skapt bekymring.
Kjønnsforskjellene er spesielt stort blant innvandrere fra land som Pakistan, Afghanistan, Syria, Tyrkia og India, ifølge ferske tall fra SSB.
Tallene for hvor mange minoritetskvinner som jobber, er i realiteten lavere enn grafen (se neste side) viser, fordi SSB måler arbeid helt ned i en time i uken.
Justerte tall fra SSB viser at bare 19 prosent av kvinner med opprinnelse i Pakistan jobber mer enn 30 timer i uken.
For afghanske kvinner er tallet heltidsarbeidende 16 prosent, Somalia 10 og Syria så lite som 5 prosent.
Arrangerte ekteskap og manglende frihet til å bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp er fortsatt et stort problem i Norge Shabana Rehman Gaarder, daglige leder for stiftelsen Født Fri
– Kvinner har mye ansvar for familien og barna. Vi ser at samfunnet fortsatt er mannsdominert, spesielt for asiatiske kvinner. Jeg tror aldri det vil bli helt likt, fordi gud har skapt oss forskjellige. Men det blir bedre, sier Naima Farooqi. Overrepresentert i høyere utdanning Forskning viser at etterkommere, altså døtre av innvandrere, er yrkesaktive i større grad enn sine foreldre.
– Det har skjedd en enorm utvikling blant etterkommerne når det gjelder deltagelse i arbeid og utdanning, sier forsker Marjan Nadim ved Institutt for samfunnsforskning.
– Kvinnelige etterkommere er i dag overrepresentert i høyere utdanning.
Hun påpeker at til tross for et høyt utdanningsnivå, faller noen likevel fra i yrkeslivet.
– Det handler ofte om forventninger til morsrollen. Barn er ofte den største hindringen for kvinners arbeidsliv, både hos minoritets- og majoritetsbefolkningen, forteller Nadim.
«Ingen aere i aeresdrap» På kontoret til stiftelsen Født Fri, som jobber for likestilling på tvers av kjønn, tro og etnisitet, sitter daglig leder Shabana Rehman Gaarder (42) og forfatter Azra Gilani (69) og gjør klar årets paroler til 8. mars-toget. «Vi er alle født fri» og «Ingen aere i aeresdrap» står det på to av plakatene.
Begge har gått i bresjen for minoritetskvinners frihet og rettigheter.
– Arrangerte ekteskap og manglende frihet til å bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp er fortsatt et stort problem i Norge i dag. Og det kan vi ikke tolerere lenger. Nå må generasjoner stå sammen, sier Rehman Gaarder.
Hun kom til Norge som toåring, vokste opp på Holmlia i Oslo og har i mange år jobbet som satiriker og kommentator. Kledde seg etter vaeret Azra Gilani ble kjent for mange etter at hun skrev kronikken Muslimske mødre, nå må dere våkne i Aftenposten. I fjor var hun aktuell med boken
En muslimsk mors kamp, som hun har skrevet sammen med datteren Maria Gilani.
Azra Gilani kom til Norge som arbeidsinnvandrer i 1971, 21 år gammel, fra Lahore i Pakistan. Hun beskriver førsteinntrykket av Norge som kaldt, mørkt og veldig stille.
Gilani var svaert opptatt av å bli integrert i det norske samfunnet. Hun kom raskt ut i arbeid, sendte barna i barnehagen, kledde seg etter vaeret og møtte norske tradisjoner som julefeiring, julebord og skitur med stor laerelyst og nysgjerrighet.
– For meg startet frigjøringskampen i hjemmet. Mannen min ønsket ikke at våre barn skulle gå i barnehage og mente jeg burde vaere hjemme. Slik ble det ikke, mine barn skulle
gå i barnehage for å laere språket og møte norske barn, forteller hun.
Flere griper ordet
Det har skjedd en enorm utvikling blant etterkommerne når det gjelder deltagelse i arbeid og utdanning Marjan Nadim, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.
Gilani har alltid vaert opptatt av kampen for å eliminere aereskulturen.
– Vi trenger flere muslimske mødre med oss på laget. Men det vil uten tvil også vaere en annen styrke i kampen vår om vi også får med oss menn. Vi trenger også at flere muslimske fedre er med på å lede denne kampen.
Gilani og Rehman Gaarder er imidlertid enige om at mye har skjedd siden 70-tallet. Den viktigste utviklingen er at stadig flere kvinner griper ordet i offentligheten og snakker høyt om sosial kontroll og retten til å bestemme over sine egne liv og sin egen kropp.
– Tabuene er brutt og flere tar i bruk demokratiet. Men det er fremdeles mange som ikke tør, gruppepresset lever i beste velgående. Kampen er ikke over.